Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren og kona kom til Norge som asylsøkere, men fikk avslag på sine søknader om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag. UNE trodde ikke på deres forklaring om en konflikt med myndighetene og konvertering til kristendommen. Senere fikk paret barn i Norge. Familien forble i landet uten oppholdstillatelse, og ba flere ganger UNE om å omgjøre avslaget.

 

UNEs vurdering

Etter en dom i Høyesterett (HR-2022-925-A), som omhandlet en iransk konvertitt og deltakelse i hjemmekirker i Iran, tok UNE opp familiens saker til ny vurdering av eget tiltak. UNE vurderte både behovet for beskyttelse og hensynet til familiens barn.

 

UNE mente at klagerne fortsatt ikke hadde rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28. UNE tok fortsatt utgangspunkt i at familien hadde konvertert til kristendommen og deltok i kristen aktivitet i Norge. UNE la til grunn at klagerne ville fortsette å praktisere sin tro og søke seg til en hjemmekirke ved retur til Iran. Slik aktivitet var ikke et forhold som i seg selv utløste reell risiko for forfølgelse.

 

UNE mente at det ikke var noenlunde sannsynlig at klageren ville ha noen omfattende rolle som forkynner og drive misjonsarbeid, slik han hadde anført i senere omgjøringsanmodninger. UNE viste til at hans og konas generelle troverdighet var svekket gjennom falske dokumenter og uriktige opplysninger som de tidligere hadde lagt frem. UNE mente at klageren og kona hadde tilpasset sine forklaringer underveis i saksgangen. Dette bidro til å svekke troverdigheten ved deres forklaring om hvordan de ville opptre ved retur til hjemlandet.

 

UNE pekte på en rekke forhold som indikerte at de voksne klagernes kristne engasjement og aktivitet hadde økt fortløpende i takt med UNEs beslutninger. UNE hadde vist til at deres kristne tro ikke i seg selv utløste rett til beskyttelse, og at deres aktivitet heller ikke hadde en karakter eller et omfang som tilsa risiko for forfølgelse ved retur. Samtidig hadde de fastholdt et grunnlag for beskyttelse som mest sannsynlig bygget på falske dokumenter og uriktige opplysninger. UNE mente at deres kristne aktivitet syntes å være motivert av og over tid tilpasset deres ønske om oppholdstillatelse, og ikke fremstod som en genuin følge av kristen tro.

 

Etter en samlet vurdering kom UNE til at klagernes opplysninger om at de ved retur til Iran ville drive aktiv forkynning og organisere og drive en hjemmekirke, og slik utøve sin kristne tro på en måte som utløste risiko for forfølgelse, ikke var noenlunde sannsynlige. UNE mente derfor fortsatt at klagerne ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran, og at vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a ikke er oppfylt.

 

I saker som berører barn, skal hensynet til barnets beste være et grunnleggende hensyn. Dette følger av både utlendingsloven § 38 tredje ledd, Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 3. Selv om barnets beste taler for at barnet bør få bli i Norge, betyr ikke det alltid at det foreligger sterke menneskelige hensyn etter loven eller at det kan gis oppholdstillatelse. At barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, utelukker nemlig ikke at andre hensyn kan ha like stor eller større betydning. I vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn for barn skal det legges særlig vekt på barnets tilknytning til Norge. Se utlendingsforskriften § 8-5 første ledd.

 

UNE mente barnets rett til å bli hørt var tilstrekkelig ivaretatt gjennom opplysningene i omgjøringsanmodningene, og la til grunn at barnet ønsket å bli boende i Norge.

 

Barnet var født og oppvokst her og hadde gått på skole i mer enn ett år. Ifølge UNEs praksis var hun dermed å regne som et lengeværende barn, noe som tilsa at det forelå sterke menneskelige hensyn i saken.

 

UNE pekte på at det var innvandringsregulerende hensyn i saken. Familien hadde hatt ulovlig opphold etter endelig avslag på oppholdstillatelser, foreldrene hadde ikke lagt frem pass og dermed motarbeidet retur til hjemlandet, og de hadde lagt frem falske dokumenter. Dette måtte veies opp mot hensynet til barnets beste.

 

UNE kom til at de innvandringsregulerende hensynene ikke var til hinder for å gi en tillatelse i denne saken. UNE la særlig vekt på at barnet var født i Norge og hadde hatt hele sin oppvekst her. Hun hadde gått i barnehage og gikk nå på skolen, og hadde samlet sett har opparbeidet en sterk og selvstendig tilknytning til Norge.

 

Barnet fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, med varighet på fem år. Se utlendingsloven § 38 og utlendingsforskriften § 8-5. Det var lagt frem norsk fødselsattest for barnet. Som mindreårig kunne barnet ikke selv skaffe iransk pass. UNE mente det ikke var tvil om barnets identitet.

 

Foreldrene hadde ikke lagt frem pass eller tilsvarende ID-dokument. En oppholdstillatelse etter lovens § 38 fordrer som hovedregel at utlendingen dokumenterer sin identitet, se utlendingsforskriften § 8-12. UNE mente det var mulig for foreldrene å skaffe pass, og at det ikke var sikkerhetshensyn i saken som tilsa at de ikke kunne ta kontakt med hjemlandets myndigheter. Foreldrenes tillatelser ble derfor begrenset til ett års varighet, og de dannet ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller familieinnvandring. UNE informerte om at begrensningene kunne oppheves dersom de la frem gyldige pass.