Sammendrag: Tilbakekall

Klageren kom til Norge som asylsøker og fikk senere norsk statsborgerskap.

UDI kalte tilbake statsborgerskapet fordi klageren hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet. Ved hjelp av et program som sammenligner bilder ble klageren gjenfunnet som samme person som hadde fått familiegjenforening med en annen identitet. KRIPOS undersøkte bildene i begge sakene og mente resultatene talte sterkt for at det viste samme person. Tilbakekallssaken ble klaget inn til UNE.

UNEs vurdering

Nemnda mente de grunnleggende vilkårene for tilbakekall var oppfylt. Klageren hadde benyttet to identiteter og fått oppholdstillatelse med begge identitetene. Han hadde også fremlagt dokumenter utstedt med begge identitetene i forbindelse med søknadene. Han hadde innrømmet at han ikke hadde fortalt at han hadde opphold gjennom familieinnvandring da han søkte beskyttelse.

Nemnda mente at klageren mest sannsynlig ikke ville ha fått noen tillatelse i Norge eller norsk statsborgerskap dersom det hadde vært kjent at han tidligere hadde fått oppholdstillatelse i Norge med en annen identitet. Klageren forklarte at identiteten han søkte beskyttelse med, var den ekte identiteten hans og at han uansett hadde fått beskyttelse basert på denne. Nemnda mente at hvilken identitet som var den riktige, ikke hadde betydning for vurderingen om det er grunnlag for tilbakekall av statsborgerskap. Det er objektive forhold som skaper grunnlag for tilbakekall etter statsborgerloven § 26 annet ledd. Klagerens motivasjon for å oppgi uriktige opplysninger eller tilbakeholde opplysninger var ikke av betydning i denne vurderingen.

Nemnda vurderte deretter om klagerens handlinger var så alvorlige at statsborgerskapet skulle tilbakekalles, eller om hensynet til klageren eller den nærmeste familien veide så tungt at han likevel burde beholde statsborgerskapet. Klageren hadde bodd i Norge i ca 12 år og hatt statsborgerskap i ca 4 år. Dette var kortere enn i mange andre saker hvor statsborgerskapet hadde blitt tilbakekalt. Han ga inntrykk av å beherske en del norsk, men langt fra flytende. Nemnda mente at han fortsatt hadde sterk tilknytning til hjemlandet. Han kom til Norge som voksen, ektefellen var fra samme land, og han hadde mye familie igjen der. Klageren ville heller ikke bli statsløs ved å miste det norske statsborgerskapet. Videre la nemnda vekt på at klageren ikke måtte forlate Norge fordi han kom til å få en ny oppholdstillatelse fra UDI.

Nemnda vurderte også hensynet til klagerens barn og ektefelle og hvordan de ville bli påvirket av et tilbakekall. Klageren måtte ikke forlate landet, og barna og ektefellen hadde fått nye oppholdstillatelser i Norge. De ville derfor ikke bli splittet på grunn av tilbakekallet. På bakgrunn av disse momentene kom nemnda til at det ikke var uforholdsmessig å tilbakekalle statsborgerskapet. Nemnda mente også det var riktig å benytte muligheten til å tilbakekalle i dette tilfellet (kan-skjønnet).

Nemnda vurderte til slutt om klageren hadde sannsynliggjort den identiteten han påstod var riktig. Han hadde lagt frem en rekke dokumenter fra hjemlandet. Dokumentene i seg selv hadde riktignok ikke stor vekt på grunn av deres begrensede notoritet. Etter en helhetsvurdering mente likevel nemndas flertall at denne identiteten var sannsynliggjort. Flertallet la blant annet vekt på dokumentene og klagerens forklaring i møtet.