Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren kom til Norge og søkte beskyttelse som uighur fra Kina. Han fikk en oppholdstillatelse på humanitært grunnlag og etter hvert permanent oppholdstillatelse. Han etablerte også familie i Norge. Etter flere år avdekket Politiets utlendingsenhet at han hadde oppgitt falsk identitet og egentlig var borger av Kasakhstan. Klageren erkjente forholdet.

UDI tilbakekalte tillatelsene hans. Han ble også varig utvist. I klageomgangen endret UDI utvisningen til to år med henvisning til at han og samboeren hadde fått barn.

UNEs vurdering

UNE var enig med UDI i at klageren hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet og asylgrunnlag til norske utlendingsmyndigheter og at han fikk oppholdstillatelse i Norge basert på de uriktige opplysningene. Han hadde gjentatt og fastholdt opplysningene og fremlagt falske dokumenter for å underbygge dem. Han hadde under hele oppholdet vært klar over at oppholdstillatelsene var gitt på uriktig grunnlag. Opplysningene om at han var uighur fra Kina hadde vært helt sentrale da han ble ansett vernet mot retur etter tidligere utlendingslov.

UNE mente det var riktig å tilbakekalle oppholdstillatelsen i denne saken. Uriktige opplysninger om identitet gjør det vanskelig for norske myndigheter å vurdere saker riktig og ha kontroll på hvem som bor i Norge. Mange rettigheter og plikter er også knyttet til hvem personen utgir seg for å være. I verste fall kan falske identiteter utgjøre en sikkerhetsrisiko for samfunnet. I denne saken var det også snakk om misbruk av asylsystemet.

Det var ikke grunnlag for å gi klageren opphold på humanitært grunnlag, og UNE viste her til sin vurdering i utvisningssaken. Det at han hadde gitt uriktige opplysninger, var et meget alvorlig brudd på utlendingsloven og ga grunnlag for å utvise ham. Han ble utvist for to år og det var ikke aktuelt å gi tilleggstid etter utlendingsloven § 70 som alternativ. Hva gjaldt klagerens lange oppholdstid, viste UNE til at hans tilknytning til Norge utelukkende var etablert under opphold på falske premisser. Det var også av betydning at han fortsatt hadde en sterk tilknytning til hjemlandet, hvor han hadde tilbrakt hele sin oppvekst og store deler av sitt voksne liv.

Klageren hadde samboer og barn i Norge. Det var til barnets beste at klageren fikk bli, men dette var det tatt hensyn til ved at innreiseforbudet var begrenset til to år. Samboeren ville bli alene med omsorgen for flere barn når klageren dro. UNE mente at omsorgssituasjonen for barna ikke vil være så tyngende at det i seg selv betydde at utvisning for to år var uforholdsmessig overfor barna eller samboeren. UNE la størst vekt på alvoret i klagerens handlinger.