Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge fordi det ikke var noen opplysninger som tilsa at han risikerte forfølgelse i hjemlandet på individuelt grunnlag. Den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan etter at Taliban overtok makten tilsa heller ikke at han ville stå i reell fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur. Klageren var ikke utsatt for større risiko enn andre afghanere selv om han hadde oppholdt seg i vesten i mange år.
Bakgrunn
Klageren søkte ikke om beskyttelse eller annen form for oppholdstillatelse da han kom til Norge. En tid etter ankomst ble han dømt til langvarig fengselsstraff for en alvorlig voldshendelse i Norge. Han søkte om beskyttelse mens han satt inne til soning. Søknaden ble avslått. Klageren ble også utvist med varig innreiseforbud på grunn av straffedommen fra lagmannsretten.
Noen måneder etter at Taliban overtok makten i Afghanistan i august 2021 ba klageren om at avslaget på søknaden om beskyttelse ble omgjort. Han viste til at den generelle sikkerhetssituasjonen var endret etter maktovertakelsen.
UNEs vurdering
UNE opprettholdt sitt tidligere avslag på beskyttelse. Den endrede situasjonen i Afghanistan etter august 2021 endret ikke klagerens risiko for forfølgelse på individuelt grunnlag.
UNE avviste argumentet om at klageren vil være spesielt utsatt fordi han har oppholdt seg lenge i utlandet og ikke kjenner samfunnets «spilleregler», slik som i EMD-dommen Sufi and Elmi v. the United Kingdom. UNE presiserte at klageren hadde bodd i Afghanistan frem til han var 15-16 år, og også under den forrige perioden da Taliban satt ved makten. Deretter hadde han vært en del av den afghanske befolkningen i Iran frem til han reiste til Europa. UNE mente derfor at han hadde relativt god kjennskap til afghansk kultur og språk og en adekvat forståelse av afghanske samfunnsforhold. Situasjonen under Talibans nye regjering var dessuten relativt ny for afghanere flest, og ikke bare for klageren. UNE mente derfor at klageren ikke hadde noe høyere risiko for dødsstraff, tortur nedverdigende eller umenneskelig behandling eller straff enn den afghanske befolkningen generelt.
Videre skrev UNE at terskelen for å gi beskyttelse på grunnlag av den generelle sikkerhetssituasjonen i et område er svært høy, og at dette kommer frem både av flere stornemnder i UNE og av internasjonal rettspraksis.
Årelang vurdering og praksis frem til sommeren 2021 var at den generelle sikkerhetssituasjonen ikke noe sted i Afghanistan var av et slikt alvor og omfang at det ga grunnlag for beskyttelse. Dette var basert på den høye terskelen for hvilket voldsnivå som kreves, og konkret informasjon om situasjonen på distriktsnivå i Afghanistan. Vurderingen var i samsvar med flere dommer fra EMD, hvor det ble slått fast at retur til Afghanistan ikke var i strid med EMK artikkel 3.
Det generelle voldsnivået økte i mange områder i Afghanistan i første halvdel av 2021 da konflikten mellom Taliban og daværende afghanske myndigheter eskalerte, og Taliban tok makten i stadig flere områder i Afghanistan. I juli 2021 utsatte UNE utreiseplikten til Afghanistan, og behandlingen av Afghanistan-saker ble stilt i bero. Selv om det fulgte noen kaotiske dager med evakuering og kortvarig væpnet motstand mot Taliban i Panshjir da Taliban inntok Kabul og de facto tok regjeringsmakt i august 2021, opphørte den væpnede konflikten i landet samtidig med Talibans maktovertakelse. Situasjonen var fortsatt uforutsigbar høsten 2021, og berostillelsen av saker og suspensjon av utreiseplikten ble derfor opprettholdt frem til februar – mars 2022.
UNE skrev videre at all landinformasjon fra Afghanistan viser at det etter august 2021 har vært en kraftig nedgang i antall konfliktrelaterte voldshendelser og antall sivile som blir tilfeldige ofre for slike hendelser. UNE mente at det heller ikke var noe som tilsa at det generelle voldsnivået og konfliktnivået ville øke betydelig i tiden fremover. Selv om menneskerettighetssituasjonen for flere grupper i Afghanistan er vanskelig, mente UNE at tilgjengelig landinformasjon tilsa at ikke enhver person i Afghanistan risikerer menneskerettighetsbrudd av en slik alvorlighetsgrad at det kan gi grunnlag for beskyttelse. Det forelå derfor ikke et generelt beskyttelsesbehov for alle afghanere på grunn av sikkerhets- eller menneskerettighetssituasjonen i landet. UNE mente at den generelle sikkerhetssituasjonen i klagerens hjemby var tilstrekkelig stabil til at han kunne returnere dit.
UNE opprettholdt UDIs avslag på beskyttelse, og mente at det heller ikke var sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge som tilsa at han burde få opphold på humanitært grunnlag. Det var dessuten sterke innvandringsregulerende hensyn i saken, og klageren var utvist med varig innreiseforbud.