Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Via sin advokat ba klageren UNE om å omgjøre avslaget på søknaden om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag. Advokaten påpekte at klageren og familien var i en vanskelig situasjon. Klageren hadde barn med kjæresten, og ingen av dem hadde oppholdstillatelse. Paret kunne derfor ikke gifte seg, og farskapet var ikke anerkjent av folkeregisteret. Klageren fryktet nå at familien ville bli splittet. Han var en viktig person i familien, da kjærestens psykiske helse var dårlig. Advokaten argumenterte med at barna hadde sterk tilknytning til Norge og lang oppholdstid her, og det var svært viktig for dem at klageren var til stede hos dem. Dersom klageren ble sendt til Iran, og kjæresten og barna til hennes hjemland, ville det bli svært vanskelig for dem å treffes. Advokaten mente at hele familien måtte få opphold med grunnlag i sterke menneskelige hensyn.

 

Kjæresten og barnas saker ble behandlet i et separat vedtak.

 

UNEs vurdering

UNE endret ikke sin vurdering av klagerens beskyttelsesbehov.

 

Når det gjaldt spørsmålet om sterke menneskelige hensyn viste UNE til at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn. Dette følger av både utlendingsloven § 38 tredje ledd, Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 3. At barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, utelukker ikke at andre hensyn kan ha like stor eller større betydning. I vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn for barn, skal det legges særlig vekt på barnets tilknytning til Norge.

 

UNE mente at barnas rett til å bli hørt var tilstrekkelig ivaretatt gjennom uttalelser fra familiens advokat, foreldre og helsepersonell. UNE mente at ingen av dem hadde en slik tilknytning til Norge at den i seg selv utgjorde sterke menneskelige hensyn i lovens forstand. Barnas tilknytning var i stor grad til deres foreldre. Mor og barn kunne fortsette å bo sammen ved retur til hennes hjemland, og klageren kunne søke om visum for å besøke dem der. UNE viste også til informasjonen i saken og la til grunn at mor hadde alminnelig god omsorgsevne. UNE mente barna ville få tilfredsstillende omsorg i morens hjemland. Alternativt kunne familien velge å bosette seg i Iran, siden barna ville ha krav på iransk statsborgerskap.

 

UNE la til grunn at en oppvekst i Norge ville gi barna en høyere levestandard enn en oppvekst i Iran eller i morens hjemland. Dette var imidlertid ikke ensbetydende med at det ville være best for barna å vokse opp i Norge. UNE skrev at det i utgangspunktet er klare verdier for barn knyttet til å vokse opp i et land hvor røttene, nettverkene og tilhørigheten er sterk. Samlet sett mente UNE at familien hadde nødvendige forutsetninger for å kunne reetablere seg i ett av foreldrenes hjemland, enten samlet som familie, eller en av foreldrene og barna alene.

 

UNE mente at det i saken til klageren ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge, slik loven bruker disse begrepene. Retur til hjemlandet var forsvarlig for klagerens barn, se utlendingsforskriften § 8-5 sjette ledd.