Sist oppdatert:
26.01.2023
26.01.2023
Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Klageren fikk ikke beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. Nemnda la til grunn at han hadde konvertert, men at det ikke var risiko for forfølgelse ved retur til Iran.
Bakgrunn
Klageren hadde tidligere fått endelig avslag på sin søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag. Han hadde flere ganger bedt UNE om omgjøring, men fått avslag. Ved ankomst til Norge hadde han forklart at han fryktet forfølgelse fra iranske myndigheter på grunn av sin politiske aktivitet. Senere kom det frem at klageren hadde blitt døpt i en kristen menighet i Norge.Nå sendte hans advokat en ny omgjøringsanmodning. Han viste til at klageren nå hadde vært en forkynnende kristen i flere år og hadde brukt forskjellige medier til å spre sin tro. Han hadde misjonert til iranere og andre farsi-talende, og det var viktig for ham å fortsette med dette dersom han reiste tilbake til Iran. Der ville han evangelisere og organisere trosutøvelse. Advokaten ba om at det måtte avholdes nemndmøte der klageren og vitner kunne forklare seg.
Omgjøringsanmodningen ble behandlet i nemndmøte. I møtet forklarte klageren blant annet om hvordan han hadde funnet sin tro allerede i hjemlandet, og hadde vært involvert i kristen aktivitet før han kom til Norge. Klageren mente han hadde funnet et annet syn på kjærlighet og likeverd i kristendommen, som han ikke så i islam. Han hadde vært gift, men kona hans var mot konverteringen og de hadde derfor gått fra hverandre. Kort tid etter at han kom til Norge, lot han seg døpe. Han hadde vært aktiv i flere menigheter i Norge, og han hadde snakket med folk i det iranske miljøet i Norge om dette. Han var også aktiv i sosiale medier og brukte dem til å spre budskapet sitt.
Vitnene forklarte seg også om klagerens aktivitet, og mente at han var ekte i sin tro. En rådgiver fra Landinfo forklarte seg også om forholdene for kristne i Iran.
UNEs vurdering
Nemnda vurderte først om klagerens forklaring om beskyttelsesbehovet (asylforklaringen) var
tilstrekkelig sannsynlig. Nemnda delte seg i et mindretall og et flertall når det gjaldt klagerens kristne overbevisning. Mindretallet mente at forklaringen klageren hadde kommet med, ikke var troverdig, og viste blant annet til motsetninger og gjentakelser i hans redegjørelse.
Flertallet var villig til å tro at klageren var kristen, men festet ikke lit til hans forklaring om kristen aktivitet i hjemlandet. De mente imidlertid at klageren ikke drev noen misjonerende aktivitet av betydning. Det var ikke opplysninger i saken som tilsa at klageren ville innta en ledende eller organisatorisk rolle ved retur til hjemlandet.
Nemnda mente enstemmig at det ikke var risiko for forfølgelse ved retur, og at klageren dermed ikke hadde rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn
eller særlig tilknytning til Norge i denne saken, slik loven bruker disse begrepene i utlendingsloven § 38.