Sist oppdatert:
21.10.2022
21.10.2022
Sammendrag: Arbeid
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker fordi utdannelsen hennes ikke var nødvendig for stillingen hun var tilbudt.
Bakgrunn
Klageren hadde tidligere hatt midlertidig oppholdstillatelse som student og deretter faglært arbeidssøker i Norge. Nå søkte hun om oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker. Hun ville arbeide som reklamekunstleder, og la blant annet ved arbeidskontrakt, CV og dokumentasjon på utdanning.
UDI avslo søknaden. UDI la til grunn at klageren var faglært, men mente at klagerens faglærte kompetanse ikke var relevant for den aktuelle stillingen.
I klagen argumenterte klageren for at utdannelsen hennes var relevant for jobben hun hadde fått, og fortalte blant annet at hun skulle jobbe med å utvikle nettsider, menyer og promoteringsstrategier, samt ha ansvar for sosiale medier.
UNEs vurdering
UNE påpekte at en rekke vilkår må være oppfylt for å få oppholdstillatelse til å arbeide i Norge som faglært arbeidstaker. Det stilles blant annet krav til kompetanse, arbeidet utlendingen skal utføre og til lønns- og arbeidsvilkår. Dette følger av utlendingsloven § 23 og utlendingsforskriften § 6-1.
UNE mente at klageren var faglært, og viste til hennes mastergrad i billedkunst. Det var imidlertid ikke sannsynliggjort at kompetansen som billedkunstner var relevant for stillingen som reklamekunstleder. UNE påpekte at vilkåret om relevans innebærer at hoveddelen av arbeidsoppgavene i den tilbudte stillingen krever kompetanse som faglært, og at klageren har nettopp denne kompetansen. Klagerens arbeidsgiver drev med konsulenttjenester og hoveddelen av klagerens arbeidsoppgaver så ut til å dreie seg om markedsføring av bedriften. UNE merket seg klagerens redegjørelse om hvorfor hennes utdanning var relevant for den tilbudte stillingen, men påpekte at selv om hennes utdannelse kunne være positiv og nyttig for stillingen som reklamekunstleder, var vilkåret om relevans i utlendingsforskriften § 6-1 ikke oppfylt.
Det var ikke forhold i saken som tilsa at klageren skulle få en oppholdstillatelse som følge av sterke menneskelige forhold, se utlendingsloven § 38. Hun var heller ikke vernet mot retur til hjemlandet etter utlendingsloven § 73.