Sammendrag: Familie

 

 

Klageren kom til Norge som au pair. Hun inngikk ekteskap med en norsk borger og søkte om oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefellen. Like etter de giftet seg begynte klageren å arbeide i ektefellens virksomhet, men sluttet etter noen få måneder fordi hun ble behandlet dårlig og fordi hun ikke fikk betalt. Hun opplyste at problemene oppsto etter hun sluttet i ektefellens virksomhet. Hun forklarte at hun ble behandlet dårlig både av ektefellen og hans familie. Ektefellens familie hadde blant annet sagt at ektefellen kun hadde giftet seg med henne for at hun skulle hjelpe til i virksomheten. Hun opplyste også at hun aldri opplevde fysisk vold, men at det var psykisk slitsomt å leve med ektefellen fordi hun fikk lite oppmerksomhet og ektefellen sa nedsettende ting om henne. Hun opplyste også at ektefellen ikke støttet henne da hun mistet nære familiemedlemmer eller i perioder hun slet med depresjon og angst. Klageren opplyste at det var ektefellen som ønsket separasjon, og at han hadde tilbudt henne penger for å signere separasjonspapirene. Klageren ønsket å redde ekteskapet, og signerte ikke papirene, men flyttet ut fra deres felles hjem da hun fant ut at ektefellen hadde ny kjæreste. Etter klageren flyttet ut tok ektefellen flere ganger kontakt med henne. Klageren trodde det var fordi han fortsatt brydde seg om henne. Ektefellen ba henne bli med til banken for å signere noen papirer. Han forklarte at han skulle ta opp lån på leiligheten sin og at klageren måtte signere fordi hun fortsatt var registrert som bosatt på hans adresse. Klageren ble med til banken og signerte papirene, men hørte ikke fra ektefellen etter dette. Klageren forklarte at hun etter dette ble mer deprimert og vurderte å ta sitt eget liv.  

 

Klageren opplyste at hun ikke ønsket å reise tilbake til hjemlandet, men opplyste at hun hadde to hus der og at hun mente det var mulig å skaffe seg jobb der.

 

 

En utlending som tidligere har hatt oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefelle, kan ha rett til oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag etter at samlivet er opphørt. Det må da være grunn til å tro at hun har blitt mishandlet. Det vil si at klageren må ha gitt en troverdig forklaring på hva hun har vært utsatt for.

 

UNE tok i vurderingen utgangspunkt i klagerens forklaring. UNE forklarte at for å vurdere om det foreligger mishandling i lovens forstand må UNE vurdere hendelsenes karakter og alvorlighetsgrad, omstendighetene rundt hendelsene og om det er snakk om enkeltstående episoder eller en del av et handlingsmønster. Det er i tillegg et krav om at klageren har fått redusert livskvalitet på grunn av hendelsene.

 

Klageren har forklart at hun ikke ble utsatt for fysisk mishandling, men at det var psykisk slitsomt å leve med ektefellen. Hvorvidt det foreligger psykisk mishandling vil i mange tilfeller være vanskelig å vurdere. Ut ifra klagerens forklaring mente UNE at ektefellens oppførsel ikke var mishandling i utlendingslovens forstand. UNE mente de opplyste forholdene bar preg av å være uoverensstemmelser i ekteskapet, ulike forventninger til parforholdet og at ekteskapet ikke utviklet seg slik klageren hadde forventet. UNE tvilte ikke på at klageren har følt seg krenket av ektefellen og hans familie, men mente at dette ikke var avgjørende. Etter utlendingslovens bestemmelse må krenkelsene ha vært av en slik art, grovhet eller varighet at det kan beskrives som mishandling. UNE mente dette ikke var tilfelle i denne saken.

 

UNE merket seg opplysningene om at klageren følte ektefellen kun ønsket å bruke henne som arbeidskraft og at hun ikke fikk betalt for å jobbe i hans virksomhet. UNE viste til at ektefeller har en gjensidig underholdsplikt og at uenighet om hvor mye den enkelte skal bidra ikke kan karakteriseres som mishandling slik begrepet skal forstås i utlendingsloven. UNE erkjente at man kan være ekstra sårbar for manipulasjon og utnyttelse som nyankommet til et land uten kjennskap til språk, regler og kultur. UNE viste imidlertid til at klageren etter kort tid valgte å slutte å jobbe for ektefellen fordi hun ikke fikk betalt, og at hun begynte på norskkurs og skaffet seg jobb på egenhånd. Når det gjaldt lånet klageren hadde signert for, viste UNE til at det ikke var dokumentert at lånet sto på klageren og at hun måtte betjene dette.

 

UNE mente heller ikke at samlivsbruddet ville gi klageren urimelige vanskeligheter ved retur til hjemlandet. UNE viste til at klageren har familie og bolig i hjemlandet. Klageren har også utdanning og mente selv det ville være mulig å skaffe seg jobb i hjemlandet.

 

UNE mente heller ikke det var sterke menneskelige hensyn eller at klageren hadde en særlig tilknytning til Norge som tilsa at hun fikk oppholdstillatelse. UNE viste til at au pair tillatelse ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse i Norge, og at klageren kun hadde oppholdt seg i Norge med en tillatelse som dannet grunnlag for oppholdstillatelse i under to år. UNE viste også til at klageren kom til Norge i voksen alder og mente derfor hun hadde en sterkere tilknytning til hjemlandet.