Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren hadde fått endelig avslag på sin søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag, og hadde bedt flere ganger om at UNE måtte omgjøre avgjørelsen. I forbindelse med en stevning la klageren og advokaten hans frem nye opplysninger i saken. UNE hadde tidligere ment at hans identitet, herunder statsborgerskap, ikke kunne legges til grunn, og at han hadde holdt tilbake informasjon om sin bakgrunn. Asylforklaringen kunne ikke legges til grunn som troverdig.

 

Nå hadde klageren blant annet fått utført DNA-tester av seg og foreldrene, som befant seg i Eritrea. Nemndleder bestemte at saken skulle behandles i nemndmøte.

 

UNEs vurdering

Nemnda mente at redegjørelsen fra legen som hadde tatt DNA-testene, sammen med klagerens forklaring for nemnda, tilsa at Eritrea var klagerens hjemland. Nemnda tok derfor utgangspunkt i at han var eritreisk statsborger.

 

Når det gjaldt klagerens asylforklaring hadde han tidligere forklart seg motstridende og vagt. Nemnda tok nå delvis utgangspunkt i hans forklaring. Nemnda la til grunn at klageren var oppvokst i Eritrea og hadde bodd i et annet land som flyktning før han kom til Norge. Nemnda la derimot ikke til grunn at han hadde desertert fra militærtjenesten og forlatt hjemlandet ulovlig.

 

Fordi nemnda ikke la deserteringen til grunn, mente de at han ikke hadde krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 1 a. Det var ikke individuelle forhold som ga klageren en velbegrunnet frykt for forfølgelse.

 

Nemnda påpekte imidlertid at klageren var i en alder der han sannsynligvis ville bli innkalt til nasjonaltjeneste ved retur til hjemlandet. Nemnda tok utgangspunkt i hans forklaring om at han ikke hadde fullført skolegang, noe som ifølge landinformasjonen ville øke sjansen for å havne i den militære delen av nasjonaltjenesten. Opplysningene om den pågående krigen i Tigray tilsa også økt sannsynlighet for at klageren ville havne i militæret. Nemnda viste til at landinformasjonen er usikker både når det gjelder vilkårligheten i hva som kan møte personer som innkalles til nasjonaltjenesten, og i alvorlighetsgraden i det de kan risikere. Under tvil kom nemnda til at det var reell fare for at klageren ville bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling ved avtjening av nasjonaltjeneste i hjemlandet. De mente derfor at klageren hadde krav på beskyttelse i Norge etter utlendingsloven § 28 1 b. Han kunne ikke henvises til internflukt.

 

Klageren fikk dermed en midlertidig oppholdstillatelse med varighet på fem år.