Sist oppdatert: 23.12.2022 23.12.2022

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke midlertidig oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin sønn. Det forelå ikke sterke menneskelige hensyn som tilsa et unntak fra de alminnelige vilkårene for familieinnvandring.

Bakgrunn

Klageren hadde vært i Norge på flere korte opphold. Hun søkte nå om midlertidig oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin sønn. Sønnen hadde permanent oppholdstillatelse i Norge. I søknaden oppga klageren at hun var enke, og hennes barn og barnebarn var bosatt i ulike land i Europa. Vedlagt var blant annet en dødsattest for hennes ektefelle, og et brev fra hennes advokat. Advokaten forklarte at klageren leverte søknaden mens hun var i Norge, fordi hun hadde en rekke helseproblemer som gjorde det vanskelig for henne å reise til hjemlandet og søke derfra. Hun hadde nå ingen familie i hjemlandet som kunne ivareta henne. Covid-pandemien gjorde henne ekstra sårbar, og hjemlandet Pakistan var dessuten hardt rammet. På søknadstidspunktet hadde Pakistan suspendert alle kommersielle internasjonale flygninger, grunnet pandemien. Klageren søkte derfor om en tillatelse etter utlendingsloven § 47, som regulerer korttidsopphold for å besøke barn i riket. Advokaten viste til at hun da kunne være i Norge i inntil 9 måneder, for å avvente situasjonen. Eventuelt ba advokaten UDI om å vurdere en oppholdstillatelse etter § 47, som regulerer tillatelser for enslig mor eller far med barn i Norge. Det var også vedlagt helsedokumentasjon.

UDI avslo søknaden. De viste til at en tillatelse etter utlendingsloven § 47 krever at søkeren reiser ut av landet i ett år før en ny tillatelse kan gis. Dette vilkåret var ikke oppfylt. Når det gjaldt opphold som enslig forelder med barn i Norge, viste UDI til at klageren ikke fylte alderskravet, siden hun ikke var over 60 år. Det var heller ikke dokumentert at hun ikke hadde slektninger i nedstigende linje i hjemlandet. UDI mente at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn som tilsa et unntak fra de alminnelige vilkårene for familieinnvandring. Klagerens helsesituasjon skilte henne ikke vesentlig fra andre søkere med tilsvarende helseutfordringer.

I klagen skrev advokaten at klagerens helsetilstand gjorde det uforsvarlig å returnere til Pakistan nå. Hun hadde ingen nære slektninger der. Hennes barn pleide å reise jevnlig til Pakistan for å bistå henne, men dette var ikke mulig nå på grunn av pandemien. Klageren var i risikogruppen, og det ville være uforsvarlig for henne å gjennomføre en reise. Det forelå dermed sterke menneskelige hensyn i saken. Advokaten mente det måtte gjøres unntak fra kravet om at klageren måtte oppholde seg et år i hjemlandet før hun kunne få en ny oppholdstillatelse etter lovens § 47. Ellers måtte det gis en tillatelse på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. Klagerens plan hadde hele tiden vært å reise hjem etter endt opphold, og komme på et nytt korttidsopphold etter et år. Pandemien hadde imidlertid gjort dette umulig.

UDI endret ikke sin vurdering, og oversendte klagen til UNE. Klagerens fullmektig ba da om utsatt utreisefrist, slik at et av klagerens barn kunne få til å følge henne på reisen hjem til Pakistan. Politiet besluttet ikke å forlenge fristen. Kort tid etter reiste klageren tilbake til hjemlandet.

UNEs vurdering

Mor eller far til barn over 18 år har rett til opphold i Norge på visse vilkår, se utlendingsloven § 46. Blant annet må forelderen ha fylt 60 år. UNE påpekte at klageren var yngre enn dette. UNE viste også til at vilkårene i bestemmelsen er objektive, det kan altså ikke gjøres unntak. Opplysningene om klagerens helseproblemer kunne derfor ikke få vekt i vurderingen av denne bestemmelsen. Når det gjaldt korttidsopphold for å besøke barn i riket, påpekte UNE at klageren måtte være ute av Norge i ett år før en ny slik tillatelse kunne innvilges. Dette vilkåret var ikke oppfylt.

Selv om vilkårene for familieinnvandring ikke er oppfylt, kan UNE gi oppholdstillatelse dersom «sterke menneskelige hensyn» tilsier det, se utlendingsloven § 38. UNE påpekte at lovens § 49 ikke kom til anvendelse fordi klageren ikke var «andre familiemedlemmer», som er personkretsen som omfattes av denne bestemmelsen. UNE påpekte at bestemmelsen i § 38 gjelder saker med spesielle og tungtveiende forhold. UNE vurderte klagerens helsetilstand, at hun var i risikogruppen og at dette ville vanskeliggjøre en hjemreise, samt at hun var uten bistand fra nær familie i hjemlandet. UNE påpekte at helsemessige forhold som hovedregel ikke gir grunnlag for opphold. Svært mange er i samme situasjon som klageren, hvor det opplyses at de mangler omsorg fra familie i sitt hjemland. UNE viste til de samfunnsmessige konsekvensene det ville ha dersom alle disse fikk rett til opphold. UNE anerkjente at det i en periode hadde vært vanskelig å reise på grunn av pandemien, men denne situasjonen var nå endret. UNE konkluderte med at klagerens situasjon ikke var så spesiell og tungtveiende at det å nekte henne oppholdstillatelse ville være urimelig. Det ble derfor ikke gjort unntak fra bestemmelsene om familieinnvandring.

Var dette sammendraget nyttig?