Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Et mindreårig søskenpar (klagerne) søkte om midlertidig oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin mor. Det var moren (referansepersonen) som leverte søknadene deres i Norge. Hun hadde selv permanent oppholdstillatelse her. Vedlagt søknaden var blant annet kopi av dødsattest for barnas far.

Moren hadde i sine tidligere oppholdssaker fortalt at klagernes far var død, og at de bodde sammen med morens søster i hjemlandet. De hadde også annen nær familie i hjemlandet.

UDI avslo søknadene på formelt grunnlag, fordi søkere som oppholder seg i utlandet må søke fra en norsk utenriksstasjon i landet der de bor. Se utlendingsforskriften § 10-2 tredje ledd.

Familiens fullmektig klaget på UDIs vedtak, og mente avslaget måtte være en misforståelse. I visse tilfeller har referansepersonen anledning til å fremme søknad fra Norge. I denne saken var barnas far død, og klagerne stod uten omsorgspersoner i hjemlandet. Det var dessuten ikke mulig å søke om oppholdstillatelse fra den norske ambassaden i hjemlandet, og barna var for unge til å komme seg til et nærliggende land for å levere søknadene. De hadde heller ikke noen som kunne følge dem. Barna bodde hos en kusine av moren, men kusinen skulle flytte. De befant seg i en svært sårbar situasjon. De gikk ikke på skole, og hadde ingen som kunne følge dem opp rundt dette. Senere sendte fullmektigen tilleggsinformasjon om saken, og skrev at klagerne var alene. Barna hadde ikke noe familiemedlem som kunne følge dem til et sted der de kunne levere en ny søknad. Moren i Norge hadde foreldreansvaret for dem, og barna kunne avlegge DNA-prøver ved ambassaden i hjemlandet.

UNEs vurdering

Som hovedregel må man søke om oppholdstillatelse ved en norsk utenriksstasjon ved det landet man er borger av, eller har oppholdstillatelse i. Dette gjelder også barn. En person over 18 år kan fylle ut søknaden på vegne av en mindreårig og møte sammen med den mindreårige når søknaden leveres inn. Hensynene bak bestemmelsen er blant annet knyttet til kontroll av identitet, familierelasjoner og eventuell innhenting av DNA-prøve.

Det kan søkes på annen måte dersom det er «sterke rimelighetsgrunner» etter loven. Denne bestemmelsen er ment for spesielle tilfeller. UNE viste til UDIs rundskriv 2010-015, hvor det gis retningslinjer om at en forelder bosatt i Norge kan søke om opphold på vegne av sine barn dersom det er utvilsomt at forelderen har foreldreansvaret alene. Det er også en forutsetning at saken vil bli like godt opplyst og dokumentert som den ville blitt dersom søknaden ble fremmet på riktig måte. UDIs rundskriv er ikke bindende for UNE, men UNE viste til at det var gode grunner til å se hen til dette.

I saker som berører barn skal barnas beste være et grunnleggende hensyn. Barn har også rett til å bli hørt i saker som berører dem. UNE mente at disse to barnas rett til å bli hørt var ivaretatt gjennom opplysningene som var lagt frem i saken. UNE mente videre at det ikke var dokumentert at klagernes far var død, og at moren hadde foreldreansvaret alene. Blant annet hadde moren gitt forskjellige opplysninger om når klagernes far døde.

Videre påpekte UNE at kravet om at klageren selv må møte ved en utenriksstasjon for å søke, er viktig for kontroll av identitet og familierelasjoner. Dette har ambassaden best forutsetning for å utrede. UNE kunne ikke uten videre vektlegge opplysningen om at barna var alene i hjemlandet. Det var referansepersonens ansvar å sannsynliggjøre dette. Norske utlendingsmyndigheter hadde ikke mulighet til å kontrollere det. UNE mente at det ikke var sannsynliggjort at klagerne var uten omsorgspersoner i hjemlandet. UNE viste blant annet til at det i forbindelse med søknaden var opplyst at de bodde hos et familiemedlem. Da moren kom til Norge opplyste hun at barna bodde hos hennes søster, og at de også hadde annen nær familie i hjemlandet. UNE la derfor til grunn at klagerne hadde omsorgspersoner i hjemlandet.

UNE mente derfor at klagerne måtte søke fra en norsk utenriksstasjon, slik regelverket tilsier.