Sammendrag: EØS

Bakgrunn

Klageren innvandret fra et EU-land da han var tenåring og under 15 år gammel. Kort tid etter at han kom til Norge begynte han å begå kriminelle handlinger. Han hadde flere påtaleunnlatelser, forelegg og dommer bak seg, det meste for befatning med narkotika, voldslovbrudd, trusler og ulovlig bevæpning. Han var flere ganger varslet om mulig utvisning fra Norge. Da han ble utvist hadde han fått varig oppholdsrett i Norge etter utlendingsloven § 115.

 

Vurdering og konklusjon

 

For at en utlending som har varig oppholdsrett etter utlendingsloven § 115 kan utvises, må det være begrunnet i tungtveiende hensyn til offentlig orden eller sikkerhet. I tillegg må det være, eller «antas» å være, personlige forhold hos utlendingen som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

 

UNE mente at klageren representerte en virkelig og umiddelbar trussel mot tungtveiende hensyn til den offentlige orden. Han var dømt i Norge for blant annet voldslovbrudd, trusler, ulovlig bevæpning og bruk og oppbevaring av narkotika. UNE la vekt på at narkotikakriminalitet er et av hovedproblemene i det norske kriminalitetsbildet og er et alvorlig samfunnsproblem. Vold og trusler, spesielt mot liv og helse, truer samfunnsordenen og er en alvorlig krenkelse av de som blir truet.

 

UNE vurderte videre om klageren var en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Altså om det var en fare for at klageren i fremtiden ville gjøre seg skyldig i tilsvarende kriminalitet. Dette er en konkret vurdering av hvilke handlinger klageren har gjort og andre opplysninger i saken som sier noe om klagerens personlige forhold.

 

I denne saken var de straffbare handlingene alvorlige. Derfor var det ikke et krav om høy sannsynlighet for at klageren skulle gjøre seg skyldig i tilsvarende kriminalitet.

 

UNE mente at klageren var tilbøyelig til å begå ny kriminalitet dersom han ble i Norge, og at han var en reell, aktuell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Han hadde vist vilje til å begå stadig nye og mer alvorlige straffbare handlinger. Dette viste at han hadde en alvorlig mangel på respekt for norske lover og regler.

 

Til slutt vurderte UNE om hensynet til klageren veide så tungt at han likevel ikke burde utvises (forholdsmessighetsvurdering). Fordi klageren hadde begått alvorlig kriminalitet og var en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn, skulle det svært mye til for at en utvisning ville være uforholdsmessig. Klageren kom til Norge som barn og hadde tilknytning gjennom skolegang, fritidsaktiviteter og venner. Han hadde utdannet seg og drevet med ungdomsarbeid i Norge. Til tross for dette kom UNE til at en utvisning med fem års innreiseforbud ikke var uforholdsmessig. Han hadde beholdt en sterk tilknytning til hjemlandet.