Sist oppdatert: 12.01.2023 12.01.2023

Sammendrag: Familie

Klageren fikk oppholdstillatelse for familieinnvandring med sin ektefelle i Norge. Det var åpenbart at samlivet var frivillig og det var derfor grunn til å gjøre unntak fra kravet om at begge partene må ha fylt 24 år.

Bakgrunn

 
Klageren søkte om oppholdstillatelse for familieinnvandring med sin ektefelle (referansepersonen) i Norge. Referansepersonen er født i Norge, men foreldrene er fra Kosovo. 
 
UDI avslo søknaden fordi kravet om at begge parter har fylt 24 år (24-årskravet) ikke var oppfylt. UDI mente det ikke var opplysninger som tilsa at ekteskapet strider mot normen i landets kultur på en slik måte at det var helt usannsynlig at familien eller andre hadde presset gjennom sitt ønske i valg av ektefelle. UDI viste også til at det er europeisk erfaring med at tvangsekteskap forekommer i Kosovo.
 
Etter saken ble oversendt UNE, sendte referansepersonen, etter anmodning fra UNE, tilleggsopplysninger om forholdet mellom partene og hennes families ekteskapshistorikk. Hun fremla dokumentasjon på at hun og klageren har møttes mange ganger både i Norge og i klagerens hjemland, at de har vært på ferieturer sammen i utlandet og på hytteturer med venner. Hun opplyste også at en av hennes yngre søsken bodde sammen med sin kjæreste i egen leilighet og at en annen av hennes yngre søsken hadde kjæreste med annen nasjonalitet. Klageren opplyste også at hun selv bodde for seg selv i egen bolig og at hun og klageren har fått barn sammen.
 

UNEs vurdering

 
UNE mente at tvangsekteskap kan forekomme i Kosovo, men mente etter en konkret helhetsvurdering at ekteskapet mellom klageren og referansepersonen åpenbart var inngått frivillig og at det derfor kunne gjøres unntak fra 24-årskravet. UNE la i vurderingen særlig vekt på at opplysningene i saken underbygget at klageren og referansepersonen møttes uten involvering av familiene, at de har videreført forholdet sammen, og at valget av ektefelle var frivillig. UNE viste også til at forholdet har utviklet seg over tid, og at ekteskapet ble inngått etter flere besøk hos hverandre og etter å ha tilbragt mye tid sammen. UNE la avgjørende vekt på at utviklingen av forholdet og at forholdets innhold var dokumentert. UNE la også avgjørende vekt på at både klageren og referansepersonen synes å være selvstendige og viste til at de begge har fullført studier og at de bor for seg selv. UNE mente også at opplysninger og dokumentasjon om øvrig familie tilsier at partenes familier ikke er spesielt konservative. UNE mente etter en helhetsvurdering av disse momentene at ekteskapet åpenbart var frivillig.
 
De øvrige vilkår for en tillatelse var oppfylt. Klageren fikk innvilget midlertidig oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin ektefelle i Norge.

Var dette sammendraget nyttig?