Sammendrag: EØS

Bakgrunn

Klageren ble dømt til fengsel for flere overtredelser av vegtrafikkloven. Bakgrunnen for dommen var klagerens gjentatte trafikkovertredelser i 2020/2021, herunder kjøring i ruspåvirket tilstand, uaktsom kjøring i trafikken, manglende overholdelse av plikten til å stanse ved trafikkuhell, samt kjøring uten førerkort. Ved straffutmålingen la retten til grunn at det ved to av tilfellene var snakk om høy promille. Videre at han i det ene tilfellet traff en moped med fører, hvor det kunne vært stor fare for at føreren ble hardt skadet eller mistet livet. Videre anså retten det som et skjerpende moment at klageren i det siste tilfellet hadde hatt en passasjer i bilen, samt at han hadde kjørt til dels lange strekninger. UDI utviste etter dette klageren med et innreiseforbud på to år.

UNEs vurdering

UNE kom til at grunnvilkårene for utvisning var oppfylt, og at hensynet til offentlig orden tilsa at klageren ble utvist. UNE viste til at brudd på veitrafikkloven er straffbare handlinger som utgjør et stort samfunnsproblem. Særlig kjøring i ruspåvirket tilstand regnes som et betydelig problem for trafikksikkerheten og for samfunnet. I verste fall kan det gi store personskader og tap av liv. Videre mente UNE at kjøring uten gyldig førerkort undergraver norske myndigheters mulighet for å ha kontroll på veiene og påvirker trafikksikkerheten generelt. UNE kom derfor til at hensynet til offentlig orden tilsa utvisning av klageren.

Videre mente UNE at klageren utgjorde en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn, og viste til at klageren i løpet av en periode på ett år tre ganger hadde blitt straffet for å ha kjørt bil i ruspåvirket tilstand, hvorav to av tilfellene var uten gyldig førerkort. UNE bemerket at klageren ved det første tilfellet potensielt var i en svært alvorlig ulykke uten at dette hindret ham i å begå nye straffbare handlinger. Videre at de to siste tilfellene gjaldt en høy beruselsesgrad med de farer det innebar for klageren og andre trafikanter. Den sanksjonen klageren var ilagt hadde ikke hatt den individualpreventive effekten på klageren, noe som vitnet om en manglende forståelse av alvoret. UNE fant ikke at klagerens anførsler om at han hadde endret livssituasjonen sin, hadde et ønske om å etablere seg og arbeide i Norge, at han fikk oppfølging av DPS og ruskonsulent, kunne få avgjørende betydning i saken. Etter UNEs oppfatning tilsa klagerens atferdsmønster at det var en fare for at han ville begå ny kriminalitet dersom han ble værende i Norge. UNE kom derfor til at klageren utgjorde en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

UNE mente at klageren hadde opparbeidet seg noe personlig tilknytning til Norge gjennom blant annet oppholdstid og arbeid. Det ble likevel lagt avgjørende vekt på at klageren kom til Norge som voksen og at han hadde hatt hele sin oppvekst, ungdomstid og store deler av sitt voksne liv i hjemlandet. Han hadde derfor sterk tilknytning til hjemlandet, hvor han også hadde to sønner. UNE mente at det ikke kunne legges vekt på at han hadde bedre arbeidsmuligheter i Norge, eller at det forelå omstendigheter rundt hans helse eller alder som tilsa at det var uforholdsmessig å utvise ham. Etter en helhetsvurdering konkluderte derfor UNE med at det ikke var uforholdsmessig å utvise klageren med et innreiseforbud på to år.