Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte om familieinnvandring med sin ektemann i 2018. Han er norsk statsborger. Klageren hadde oppgitt at hun var afghansk borger.

Klageren fremla kopi av tazkera, afghansk pass, vigselsattest og utfylt familieskjema.

UDI ba den norske ambassaden i Islamabad om å verifisere saken. UDI ba også om at Nasjonalt ID-senter (NID) foretok undersøkelser. NID uttalte at det ikke kunne trekkes noen konklusjon verken om passets ekthet eller om inn- og utreisestemplene i klagerens pass.

UDI kom til at vilkårene for familieinnvandring ikke var oppfylt. De konkluderte med at det var tvil om klagerens identitet. UDI viste blant annet til at verifiseringsrapporten fra ambassaden viste at personer klageren hadde oppgitt som sine foreldre og søsken var pakistanske borgere, ikke afghanske borgere slik klageren hadde opplyst i søknaden. Dersom klageren var datter av de personene hun hadde oppgitt som sine foreldre, måtte hun selv være pakistansk borger. I så fall hadde hun gitt uriktige opplysninger om sitt statsborgerskap. Dersom hun derimot hadde gitt uriktige opplysninger om sine foreldre, var det ikke mulig å slå fast hvem klageren er, og hva som er hennes rette identitet.

UDI kunne heller ikke se at det forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket som tilsa at hun fikk oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven §§ 38 eller 49.

Klageren påklaget vedtaket til UNE. I klagen fastholdt klageren sine identitetsopplysninger. Hun var ikke klar over at hennes far hadde registrert deler av familien i et pakistansk register.

UDI fant ikke grunn til å omgjøre sitt vedtak.

UNEs vurdering

UNE sluttet seg til begrunnelsen i UDIs vedtak. UNE viste blant annet til at det er svært viktig for norske myndigheter å kjenne identiteten til personer som oppholder seg i Norge. En person som søker om oppholdstillatelse må derfor legge frem pass eller annet legitimasjonsdokument som er utstedt på riktig måte. Dokumentet må også være godkjent som reisedokument, jf. utlendingsloven § 8 og utlendingsforskriften kapittel 2 mv. Identitetsdokumentene må dessuten være pålitelige (ha tilstrekkelig notoritet).

Afghanske identitetsdokumenter er lite pålitelige, så verken klagerens pass, tazkera eller vigselsattest kunne sannsynliggjøre at hennes oppgitte identitet var korrekt. UNE viste videre til at klagerens familiemedlemmer var gjenfunnet i pakistanske registre med nasjonalt pakistansk ID-nummer. Den fremlagte identitetsdokumentasjonen var ikke tilfredsstillende, og klagerens identitet var ikke sannsynliggjort. Vilkårene for oppholdstillatelse var derfor ikke oppfylt.

UNE kom til at det heller ikke var grunnlag for å gjøre unntak fra de alminnelige vilkårene for familieinnvandring, jf. utlendingsloven §§ 38 og 49. Klageren og hennes mann hadde opplyst at de hadde fått store helseproblemer etter å ha levd adskilt fra hverandre i lang tid, men dette var ikke dokumentert. Verken klagerens eller ektemannens livssituasjon tilsa at hun fikk oppholdstillatelse pga. sterke menneskelige hensyn.

UNE kunne heller ikke se at klageren hadde en særlig tilknytning til Norge. At klagerens ektemann var norsk statsborger tilsa ikke en annen vurdering. UNE viste til at det som en klar hovedregel er reglene om familieinnvandring som må brukes når familie er den eneste eller viktigste tilknytningen til Norge.

UNE viste også til at Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 8 ikke gir rett til å etablere et nytt familieliv i Norge. Det bryter ikke med retten til respekt for familielivet å stille vilkår for familieinnvandring.

Til slutt viste UNE til at klageren kan søke på nytt dersom vilkårene for familieinnvandring blir oppfylt senere.

Konklusjon

Klagen ble ikke tatt til følge.