Sammendrag: Familie

Klageren søkte om oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin ektefelle (referansepersonen). Han la blant annet ved kopi av parets pass, vigselsattest, spørreskjema utfylt av klageren og bekreftelse på at ektefellen ikke hadde mottatt sosialhjelp det siste året.

 

UDI avslo søknaden 11.03.2022 fordi kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt. UDI mente at kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt, fordi referansepersonen mottok arbeidsavklaringspenger (AAP).

 

I klagen skrev referansepersonen blant annet at AAP-utbetalingen hun fikk, oversteg inntektskravet, og at hun hadde søkt om uføretrygd. Hun ba UDI om å bruke lengre tid, slik at søknaden om uføretrygd kunne rekke å bli ferdig behandlet og søknaden om familieinnvandring kunne innvilges. Hun påpekte også at hun var avhengig av ektefellen på grunn av sin helsesituasjon.

 

UNE viste til at det er flere vilkår som må være oppfylt for at klageren skal få oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 40. Sentralt er kravet til forsørgelse (underholdskravet). Dette består av tre vilkår, som alle må være oppfylt: krav til fremtidig inntekt, krav til tidligere inntekt, samt krav til at referansepersonen ikke har mottatt økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven de siste 12 månedene.

 

I utgangspunktet er det referansepersonen som må oppfylle underholdskravet. Hun må ha en inntekt som tilsvarer minst 2,7 ganger grunnbeløpet i folketrygden (G). Det er bare inntekt som er nevnt i utlendingsforskriften § 10-8 første ledd, som regnes som inntekt. AAP er ikke inkludert i denne bestemmelsen og regnes derfor ikke som fremtidig inntekt.

 

Siden referansepersonen mottok AAP og ikke hadde dokumentert at hun hadde fått uføretrygd, var kravet om fremtidig inntekt ikke oppfylt. UNE vurderte ikke de øvrige underholdsvilkårene, siden de ikke var avgjørende for resultatet i saken.

 

Det kan gjøres unntak fra underholdskravet når «særlig sterke menneskelige hensyn» tilsier det, se utlendingsforskriften § 10-11 første ledd. UNE så hen til at referansepersonen var syk og i en prosess med å søke uføretrygd. UNE viste imidlertid til at lovgiveren hadde tatt et bevisst valg med hensyn til hvilke trygdeytelser som medregnes som inntekt. Referansepersonens sykdom kunne derfor ikke i seg selv tilsi unntak fra underholdskravet. Det skal mye til for å få unntak, og UNE mente situasjonen i denne saken ikke skilte seg ut fra andre saker der referansepersonen hadde helseproblemer. Det var heller ikke opplysninger i saken som tilsa at det var varige hindre for at familieinnvandring kunne skje i fremtiden.

 

Det kan også gjøres unntak fra underholdskravet dersom referansepersonen eller andre åpenbart er i stand til å forsørge partene, se utlendingsforskriften § 10-11 annet ledd. UNE mente kravet til selvforsørgelse ikke åpenbart var oppfylt. Det var ikke dokumentert at referansepersonen hadde en ligningsbasert nettoformue av en viss størrelse.