Sist oppdatert:
15.03.2023
15.03.2023
Sammendrag: EØS
Det var ikke dokumentert at referansepersonen hadde utøvd EØS-rettighetene i utlandet. Klageren oppfylte derfor ikke vilkårene for å få oppholdskort som medfølgende familiemedlem.
Bakgrunn
Klageren hadde søkt oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Det ble oppgitt at han var gift med en norsk borger som hadde utøvd EØS-rettigheter i et annet EØS-land.
Vurdering
Rettslig utgangspunkt
Etter utlendingsloven § 118 kan en person som ikke er EØS-borger få utstedt oppholdskort
når vedkommende har oppholdsrett etter utlendingsloven § 114. Etter en særregel i
utlendingsloven § 110 annet ledd annet punktum vil familiemedlemmer til en norsk borger
omfattes av bestemmelsene i kapittel 13 dersom de følger eller gjenforenes med en norsk
borger som returnerer til Norge etter å ha utøvet retten til fri bevegelighet i et annet
EØS-land.
I dette ligger det at referansepersonen som hovedregel må ha bosatt
seg i den andre EØS-staten i minst tre måneder sammenhengende før retur til Norge, og
familielivet må i denne perioden ha blitt styrket eller etablert i den andre EØS-staten.
Den norske borgeren må ha hatt et reelt og faktisk opphold i et annet EØS-land før
gjenetablering i Norge, og den norske borgeren må ha utøvet retten til fri bevegelighet som
arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende, tjenesteyter, person med tilstrekkelige midler
eller student. Dette innebærer at det skal være tale om en reell og faktisk flytting til det
andre EØS-landet.
Konkret vurdering
Klagerens ektefelle (referansepersonen) hadde vært i et annet EØS land i under 1 år. UNE mente at det ikke var dokumentert at referansepersonen utøvde EØS-rettigheter som arbeidstaker i denne perioden. Hun hadde hatt to arbeidsforhold i utlandet, der begge var av kortvarig karakter. Det var ikke dokumentert at hun hadde mottatt lønn fra noen av arbeidsgiverne, og det var heller ikke dokumentert at hun var ufrivillig arbeidsledig. Det var heller ikke lagt frem dokumentasjon som viste at hun utøvet oppholdsrett på andre grunnlag; som student, selvstendig næringsdrivende, tjenesteyter, eller med
tilstrekkelige midler, se utlendingsloven § 112.
Siden referansepersonen ikke hadde dokumentert at hun hadde utøvet oppholdsrett som
arbeidstaker etter EØS-regelverket, så hadde heller ikke klageren en avledet
oppholdsrett fra referansepersonen. Klageren oppfylte etter dette ikke vilkårene for å få
oppholdskort etter utlendingsloven § 118, jf § 114, og søknaden ble avslått på dette grunnlaget.