Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren hadde tidligere fått endelig avslag på sin søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag. Det var tvil om klagerens identitet, herunder om hun var eritreisk eller sudansk statsborger, og dermed tvil om hennes asylgrunnlag.

 

Via sin advokat ba klageren UNE om å endre sin avgjørelse. Advokaten la blant annet ved ID-dokumenter fra klagerens nære slektninger og en uttalelse fra myndighetene i Eritrea om klagerens identitet. I tillegg kom en bekreftelse fra sudanske myndigheter på at det ikke var registrert noen statsborgere i Sudan med klagerens navn. Advokaten viste også til at det var flere vitner som kunne bekrefte at klageren var fra Eritrea.

 

UNE ba klageren om å legge frem pass. Advokaten svarte at dette ikke var mulig, fordi eritreiske myndigheter ikke utsteder pass til personer som ikke har avtjent verneplikt. Advokaten la også ved et brev fra en eritreisk ambassade i Europa, som bekreftet at klagerens ID-kort var ekte, og at hun var eritreisk statsborger.

 

Politiet gjorde en dokumentteknisk undersøkelse av klagerens ID-kort, og avdekket ikke noe som tydet på at kortet var falskt eller forfalsket.

 

Saken ble behandlet i nemndmøte i UNE, hvor klageren møtte og forklarte seg. Nemda hørte også et vitne som kjente klageren fra oppveksten i hjemlandet. I nemndmøtet la klageren frem et pass utstedt ved en eritreisk ambassade i Europa.

 

Nemda la til grunn at klageren hadde sannsynliggjort at hun var eritreisk borger. Nemnda viste blant annet til at klagerens forklaring i nemndmøtet var troverdig. Klageren hadde forklart seg detaljert og utfyllende, og ikke motstridende eller i strid med landkunnskap. Selv om ID-dokumentene hun hadde lagt frem hadde lav notoritet, mente nemnda at det at klageren hadde fremlagt disse bidro til å støtte opp om hennes forklaring. Vitnet som ble hørt under nemndmøtet, underbygget også klagerens forklaring. Etter en helhetlig vurdering mente nemnda derfor at klageren hadde sannsynliggjort at hun var eritreisk statsborger.

 

Flertallet mente klageren var troverdig i sin forklaring om at hun hadde skaffet et falskt sudansk pass via en smugler. Flertallet la begrenset vekt på den fremlagte informasjonen fra sudanske myndigheter, men mente denne bidro til å støtte opp om klagerens forklaring. Et mindretall mente at hun også var borger av Sudan. Etter en helhetlig vurdering av klagerens forklaring, saksdokumenter og landinformasjon, la flertallet til grunn at hun kun var eritreisk statsborger.

 

Nemnda viste så til at det er etablert praksis at personer som forlater Eritrea uten utreisetillatelse i nasjonalpliktig alder, risikerer forfølgelse ved retur. Klageren var i begynnelsen av 20-årene da hun forlot hjemlandet uten utreisetillatelse. Hun var dermed i nasjonalpliktig alder og forlot landet ulovlig. Nemnda påpekte at det var tvil om hvilke reaksjoner klageren kunne risikere ved retur til hjemlandet. Denne tvilen måtte komme henne til gode. Ifølge landinformasjonen var det ikke indikasjoner på at menneskerettighetssituasjonen i hjemlandet var bedret. Klageren kunne ikke få beskyttelse et annet sted i hjemlandet, så internflukt var ikke et aktuelt alternativ. Dermed la nemnda til grunn at klageren fylte vilkårene for å  anses som flyktning i lovens og flyktningkonvensjonens forstand. Hun ble innvilget oppholdstillatelse for fem år.