Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren hadde fått endelig avslag på sin søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag. Han hadde flere ganger bedt UNE om å omgjøre avgjørelsen, og han ba nå om en ny vurdering.

 

Via sin advokat viste klageren til at han hadde et nært forhold til sine barn i Norge, og at de var helt avhengige av ham. Han ville kunne søke om familiegjenforening fra hjemlandet, men dette ville uansett føre til en lengre periode hvor han ble adskilt fra barna. I tillegg mente han at han ville være i fare dersom han måtte reise tilbake til Iran fordi iranske myndigheter ville lure på hva han hadde gjort i Norge. Han hadde dessuten reist ulovlig ut av hjemlandet, og risikerte derfor å møte reaksjoner fra myndighetene.

 

UNE viste til landinformasjon om asylsøkere som returnerer til Iran, og som sier at iranere som returnerer på eget pass kan komme uhindret inn i landet dersom papirene deres er i orden. Det var ingenting som hindret klageren i fornye sitt iranske pass og reise hjem på dette. UNE mente også at han ikke risikerte forfølgelse for å ha reist fra hjemlandet ulovlig. Ifølge landinformasjonen kan man i slike tilfeller bli stoppet på flyplassen og ilagt bot. Dette var imidlertid ikke forhold som kunne regnes som forfølgelse i lovens forstand. Det var fortsatt ikke grunnlag for å innvilge klageren beskyttelse i Norge.

 

Når det gjaldt spørsmålet om sterke menneskelige hensyn, påpekte UNE at det i de aller fleste tilfeller er til barns beste at de har samvær med begge sine foreldre. UNE la til grunn at det også var til disse barnas beste at deres far fikk bli i Norge. UNE påpekte at selv om hensynet til barns beste skal veie tungt, er det også andre hensyn som kan tillegges vekt. Her kunne klageren søke om familieinnvandring med barna. En midlertidig splittelse av familien mens klageren reiste hjem og søkte om dette, innebar ikke et inngrep i familiens enhet. UNE viste til at EMK artikkel 8 og retten til respekt for familieliv ikke innebærer at statene må akseptere familiemedlemmers valg av bosted. Klageren hadde ikke på noe tidspunkt etter UNEs endelige avslag hatt en berettiget forventning om å kunne bosette seg i Norge. Han hadde likevel valgt å etablere et familieliv her.

 

Når det gjaldt barnas situasjon, la UNE til grunn at mor ville gi dem forsvarlig omsorg i perioden der klageren var fraværende. Klageren fikk derfor fortsatt ikke oppholdstillatelse ut fra sterke menneskelige hensyn