Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren hadde fått endelig avslag på sin søknad om beskyttelse og opphold  på humanitært grunnlag. Hun hadde flere ganger bedt UNE om å endre sin avgjørelse.

 

Nå ba hennes advokat på nytt om at UNE måtte revurdere saken. Advokaten påpekte at klageren var en kristen konvertitt som ville fortsette å praktisere sin tro, slik at hun ved retur til Iran risikerte forfølgelse. Hun hadde vært aktiv kristen i nærmere ti år, og kunne vise til bekreftelser fra menigheten på sin trosutøvelse og deltakelse i menigheten. Klageren måtte derfor få beskyttelse i Norge. Hvis hun ikke fikk det, måtte hun få opphold på humanitært grunnlag på bakgrunn av sin langvarige tilknytning til riket og det at hun hadde ektefelle og barn som hadde oppholdstillatelse her.

 

UNE viste til landinformasjon om kristne konvertitter i Iran, og skrev blant annet at iranske myndigheter anser hjemmekirkebevegelsen for å være politisk opposisjonsvirksomhet som truer nasjonal sikkerhet. Fra 2010 er det gjennomført en rekke aksjoner mot hjemmekirkene og kristne konvertitter. Det gjøres arrestasjoner, men de fleste løslates relativt raskt. Som oftest er det ledere og personer med fremtredende roller som idømmes de strengeste straffene.

 

UNE mente på bakgrunn av landinformasjonen at det å være kristen konvertitt i seg selv ikke ga risiko for forfølgelse i Iran. Dette utgangspunktet var også slått fast i en rekke dommer i lagmannsretten, og samsvarte med praksis i Den europeiske menneskrettsdomstolen. UNE mente at konvertitter som var sterkt profilerte kunne risikere forfølgelse i Iran. Å være vanlig medlem i en husmenighet var i utgangspunktet ikke nok.

 

UNE gikk deretter videre til å vurdere hvordan klageren ville praktisere sin tro ved retur til hjemlandet. Utgangspunktet for vurderingen var klagerens forklaring og opplysninger om hvordan hun hadde praktisert sin tro i Norge. UNE påpekte at det måtte være noenlunde sannsynlig at klageren ville opptre slik at det oppstod risiko for forfølgelse i Iran.

 

UNE la til grunn at klageren blant annet hadde deltatt regelmessig i gudstjenester, dugnadsarbeid og frivillig arbeid og hatt lederoppgaver i menighetens barnearbeid. Klageren hadde forklart at hun ved retur til Iran ville oppsøke en hjemmekirke, eller eventuelt organisere en egen hjemmekirke. Hun mente at det var sannsynlig at hun ville få en ledende rolle, og påpekte at det var viktig for henne å fortsette å misjonere.

 

UNE mente det var sannsynlig at klageren ville ønske å fortsette å utøve sin tro ved retur til hjemlandet, i fellesskap med andre kristne. I lys av landinformasjon om hjemmekirkenes strenge forholdsregler, mente UNE at det var svært usikkert om hun ville få innpass i en husmenighet. Hun hadde ikke vært kristen før hun forlot hjemlandet, og hadde etter det opplyste ikke noe kristent nettverk i Iran. Hun hadde heller ikke gitt noen opplysninger om hvordan hun eventuelt ville gå frem for å etablere en egen husmenighet. Det var ingen konkret informasjon om at klageren hadde drevet misjonerende eller utadrettet kristent arbeid i Norge. UNE mente at det dermed ikke var holdepunkter for at klageren ville misjonere eller rekruttere medlemmer til en husmenighet i Iran, der rammene for praktisering og forkynnelse av troen medfører betydelig større utfordringer enn innenfor en norsk menighet. UNE mente det ikke var noenlunde sannsynlig at klageren ville opprette en egen husmenighet i Iran, men mente det under tvil var tilstrekkelig sannsynliggjort at hun ville oppsøke og få innpass i en etablert husmenighet.

 

UNE merket seg at klageren hadde lederoppgaver i søndagsskolen i menigheten i Norge. Hun utførte disse i samarbeid med ansatte i menigheten, og det var ikke opplysninger om at hun hadde en reell og selvstendig lederposisjon i menigheten sin. Ut fra hennes samlede aktivitet og profil knyttet til trosutøvelse, mente UNE det ikke var noenlunde sannsynlig at hun ville få en fremtredende eller ledende rolle i en hjemmekirke i Iran.

 

UNE mente at klagerens kristne aktivitet i Norge ikke var av en slik art at hun var i iranske myndigheters søkelys. UNE la til grunn at klageren ville praktisere sin tro i en hjemmekirke i Iran, men mente at dette ikke gjorde henne utsatt for forfølgelse i lovens betydning. UNE var kjent med at vanlige konvertitter som deltok i hjemmekirker kunne utsettes for kortvarige arrestasjoner, men påpekte at dette ikke var reaksjoner som i seg selv utgjorde forfølgelse. De var ikke en reell risiko for at en konvertitt i en ordinær hjemmekirke skulle bli utsatt for forfølgelse. Det var heller ikke forhold ved klageren som gjorde henne spesielt utsatt. Klageren fikk derfor ikke beskyttelse i Norge, se utlendingsloven § 28.

 

UNE vurderte deretter om klageren skulle få opphold på humanitært grunnlag. UNE påpekte at hennes tilknytning til Norge sin gjennom ektefelle og voksne barn ikke var et forhold som alene kunne gi grunnlag for tillatelse, se utlendingsloven § 38. UNE viste til at det er reglene om familieinnvandring som skal brukes der familie er eneste eller viktigste tilknytning til Norge. Det var heller ikke andre forhold som tilsa at det forelå sterke menneskelige hensyn i saken eller en særlig tilknytning til Norge. UNE opprettholdt dermed sitt avslag.