Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren, som er visumfri borger, søkte om ni måneders oppholdstillatelse for å besøke sin datter (referanseperson) i Norge. UDI avslo søknaden fordi kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt.

I klagen ble det opplyst at referansepersonen, som bodde alene, var blitt alvorlig syk og at det derfor forelå særlig sterke menneskelige hensyn. Hun var under behandling og hadde behov for hjelp og støtte av sin mor i den vanskelige tiden. Det ble også opplyst at de trolig ville kunne få stilt garanti for underholdskravet fra en tredjeperson.

UNEs vurdering

UNE mente kravet til førsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt. Verken kravet til fremtidig inntekt eller kravet til tidligere inntekt var oppfylt. UNE innhentet opplysninger fra Skatteetaten, NAV og Lånekassen. Det var ikke sannsynlig at referansepersonen ville ha tilstrekkelig inntekt fremover i tid. Innrapportert inntekt det forrige året var heller ikke tilstrekkelig til å oppfylle kravet til tidligere inntekt. UNE tok ikke stilling til om vilkåret om at referansepersonen ikke kan ha mottatt økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven det siste året var oppfylt, fordi det ikke hadde betydning for resultatet i saken.

UNE vurderte om det kunne gjøres unntak fra kravet til tidligere inntekt fordi datteren var student. Når en referanseperson har tatt høyere utdanning i Norge, er det unntak fra kravet til tidligere inntekt. Referansepersonen må da ha tatt minst 60 studiepoeng det siste året, eller gått minst ett år på norsk fagskole. I tillegg må referansepersonen være norsk eller nordisk borger eller ha permanent oppholdstillatelse. UNE viste til at det ikke var dokumentert at datteren hadde opptjent minst 60 studiepoeng det siste året og gjorde derfor ikke unntak fra kravet til tidligere inntekt.

Det var heller ikke særlig sterke menneskelige hensyn i saken som tilsa at det ble gjort unntak fra underholdskravet. UNE mente at datteren vil bli tilstrekkelig ivaretatt av norsk helsevesen og at helseproblemene i seg selv derfor ikke kan tilsi at det gjøres unntak fra underholdskravet. UNE mente også at innvandringsregulerende hensyn tilsa at det skal svært mye til for å gjøre unntak fra underholdskravet av helsemessige årsaker. Saken skilte seg ikke vesentlig fra mange andre saker der referansepersonen har helseproblemer.

UNE viste også til at det ikke var opplysninger i saken som tilsa at det var varige hindre for at familieinnvandring kan skje i fremtiden. Det var blant annet ikke opplysninger om at det vil være umulig å oppfylle underholdskravet. Det var heller ikke opplysninger om forhold som tilsa at partene ikke kan leve sammen i klagerens hjemland, som også er datterens opprinnelsesland. Videre viste UNE til at klageren kan reise visumfritt til Norge og kan besøke datteren i opptil 90 dager for hver 180-dagers periode.

UNE mente heller ikke at klageren hadde en særlig tilknytning til Norge som tilsa at hun fikk oppholdstillatelse.  Hun har aldri hatt formell tillatelse i Norge utover en visumfri periode på 90 dager. I tillegg hadde hun oppholdt seg i Norge mens hun ventet på å få sin søknad avgjort. Dette er imidlertid oppholdstid som UNE i praksis ikke legger særlig vekt på i denne sammenheng. Klageren kom til Norge i voksen alder og har derfor en sterkere tilknytning til hjemlandet.