Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren var statsløs palestiner fra Vestbredden og kom til Norge i familieinnvandring med sin ektefelle. Senere søkte hun også om norsk statsborgerskap. Ektefellen hadde kommet til Norge som asylsøker flere år tidligere. Han hadde også opplyst at han var statsløs palestiner og fått innvilget beskyttelse og senere norsk statsborgerskap. Paret hadde fått tre barn i Norge. Alle tre hadde norsk statsborgerskap.

 

Så oppdaget UDI at foreldrene til klagerens ektefelle var jordanske statsborgere og hadde jordansk pass. Gjennom verifiseringsrapporter fikk UDI bekreftet at ektefellen og hans familie var jordanske borgere med nasjonalitetsnummer. Klageren selv ble ikke funnet i jordanske registre.

 

Etter å ha varslet om vurdering av tilbakekall, vedtok UDI å kalle tilbake ektefellens norske statsborgerskap. UDI mente han bevisst hadde tilbakeholdt opplysninger om sitt jordanske statsborgerskap, og at dette hadde vesentlig betydning for oppholdstillatelsene og statsborgerskapet han hadde fått av norske myndigheter. Han ble også utvist med to års innreiseforbud.

 

UDI vedtok samtidig å trekke tilbake klagerens midlertidige og permanente oppholdstillatelser. Tillatelsene var ugyldige, siden vedtakene bygde på et feil faktisk grunnlag. UDI ga klageren en ny midlertidig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag av hensyn til hennes barn. Barnas norske statsborgerskap ble ikke tilbakekalt.

 

I klageomgangen påpekte ektefellen blant annet at han ikke bevisst hadde gitt uriktige opplysninger. Han visste ikke at han hadde jordansk statsborgerskap og hadde aldri hatt jordanske identitetsdokumenter. Klageren på sin side var født og oppvokst på Vestbredden. Hun ble kjent med sin mann der og hadde ingen grunn til å tro at de skulle være jordanske statsborgere.

 

UNEs vurdering

Klagerens sak ble behandlet i nemndmøte, hvor hun møtte og forklarte seg. Ektefellens sak ble behandlet av samme nemnd, med eget vedtak.

 

Klageren forklarte seg til nemnda om hvordan hun møtte ektefellen, og sa blant annet at hun ikke kjente til at ektefellens foreldre hadde jordansk statsborgerskap før UDI påpekte dette. Ektefellen hadde hatt en grønn grensepasseringsbok, mens de som er jordanske har gule grensebøker. Derfor kom dette som et sjokk. Klageren kjente ikke til om hennes egne foreldre hadde ervervet jordansk statsborgerskap. Hun forklarte seg om barna sine, og om at familien var godt integrert i Norge.

 

Nemnda delte seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at klagerens tillatelser kunne tilbakekalles fordi vedtakene var ugyldige. Ektefellens tillatelse var gitt på feil grunnlag. Han ville ikke fått sine tillatelser om norske myndigheter var kjent med de faktiske forholdene. Dermed var også klagerens tillatelser gitt på feil grunnlag og var ugyldige. Flertallet viste til utlendingsloven § 63 og forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c.

 

De påpekte videre at loven sier at tilbakekall "kan" skje hvis vilkårene er til stede. Flertallet mente det var riktig å tilbakekalle oppholdstillatelsene. Klageren ville ikke fått noen tillatelse dersom utlendingsmyndighetene hadde visst at ektefellen var jordansk statsborger. De viste også til hensynene bak regelverket om familieinnvandring. Klageren kunne imidlertid uansett bli i Norge, siden UDI hadde gitt en ny oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

 

Når det gjaldt klagerens barn viste nemnda til at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn. Barna hadde ikke mistet sine norske statsborgerskap, og UDI hadde gitt midlertidig opphold til klageren. Nemnda viste også til at de i ektefellens sak hadde omgjort UDIs vedtak og gitt ektefellen en midlertidig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag av hensyn til parets barn.

 

Nemnda behandlet også UDIs avslag på norsk statsborgerskap. Avslaget ble opprettholdt. Nemnda viste til at kravet om oppholdstid ikke var oppfylt, siden klagerens tidligere oppholdstillatelser var tilbakekalt. Det var ikke særlige grunner i saken som tilsa at det kunne gjøres unntak, se statsborgerloven § 19.