Sammendrag: Tilbakekall

Klageren kom til Norge som asylsøker, sammen med foreldre og søsken.De oppga at de tilhørte en etnisk minoritet i Syria, med syrisk statsborgerskap. De fikk oppholdstillatelser som flyktninger på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen i Syria og deres individuelle forutsetninger. Klageren fikk etter hvert permanent oppholdstillatelse og siden norsk statsborgerskap.

 

Senere kom det frem at familien hadde statsborgerskap i et land i Kaukasus. UDI varslet da om at de vurderte å tilbakekalle klagerens oppholdstillatelser og utvise henne, så vel som resten av familien. UDI mente hun hadde unnlatt å opplyse at hun var statsborger av dette landet da hun søkte om beskyttelse.

 

Familiens advokat mente det ikke var grunnlag for tilbakekall. Verken klageren eller foreldrene hadde vært kjent med at de også var statsborgere i dette landet, i tillegg til Syria.. Klagerens besteforeldre hadde helseproblemer og kunne ikke flykte til Europa. De hadde derfor søkt tilflukt i Kaukasus, hvor bestefaren senere døde. Moren hadde vært på noen korte besøk i landet, og hadde fått visum til landet. Foreldrene mente smuglerne hadde fått ustedt pass uten at de visste om det, i forbindelse med flukten fra Syria. Smuglerne hadde tatt familiens syriske pass, og fått fullmakt fra dem. Det var utstrakt handel med pass i Syria i det aktuelle tidsrommet, og smuglerne kunne enkelt omsette disse passene. Korrupsjonsnivået i det kaukasiske landet var dessuten høyt.

 

UDI fattet vedtak om å kalle tilbake klagerens statsborgerskap fordi hun bevisst hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet, herunder nasjonalitet, da hun søkte om norsk statsborgerskap. UDI mente imidlertid at hun hadde opparbeidet seg sterk tilknytning til Norge, og innvilget derfor en ny midlertidig tillatelse etter utlendingsloven § 38.

 

I klagen la advokaten frem dokumenter som skulle vise at familien hadde bodd hele livet i Syria. Han pekte blant annet på at klageren og søsknene var mindreårige da de kom til Norge, og det var dermed noenlunde sannsynlig at de ikke visste at de hadde et annet statsborgerskap i tillegg til det syriske. Han mente videre at UDI måtte bevise at klagerne hadde dette landets pass og dokumentere at ikke smuglerne hadde innhentet passene uten deres kjennskap.

 

Familien møtte i nemndmøte hos UNE og forklarte seg hver for seg. I sluttinnlegget påpekte advokaten blant annet skyldkravet ikke var oppfylt i sakene til klageren og søsknene. Barna var ikke involvert i fluktplanene og visste heller ikke at de hadde syriske pass. Han påpekte også at det ikke ga mening at moren hadde søkt visum til dette landet dersom hun visste at hun var statsborger. En landrådgiver fra Landinfo møtte også for nemnda.

 

Nemnda kom til at det ikke var grunnlag for tilbakekall. De mente det ikke var sannsynliggjort at passene var skaffet av smuglerne, men mente det var foreldrene som hadde søkt om statsborgerskap og pass. Nemnda var imidlertid i tvil om hvor involvert klageren og søsknene var i planene om å forlate Syria, siden de var mindreårige da. Ved signering av de nødvendige dokumentene hadde barna mest sannsynlig ikke visst at de samtykket til utstedelse av pass fra det kaukasiske landet.

 

Uansett mente nemnda at tilbakekall av klagerens statsborgerskap var uforholdsmessig. Hennes deltakelse i arbeidslivet, norskkunnskaper og utdanning tilsa at hun hadde sterk tilknytning og var godt integrert i Norge. Hun hadde dessuten bodd i Norge i en periode der hun gikk fra å være ungdom til ung voksen og hvor man naturlig knytter seg sterkere til samfunnet rundt seg. Nemnda mente klagerens integrering måtte tillegges vesentlig vekt.

 

Nemndas konklusjon var at det ikke var grunnlag for tilbakekall fordi klageren ikke hadde handlet mot bedre vitende, og at et tilbakekall uansett ville være uforholdsmessig i denne saken.