Sist oppdatert: 06.09.2023 06.09.2023

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Nemnda mente at klageren ikke risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet som følge av at han var bekvemmelighetskonvertitt.

Bakgrunn

Klageren hadde for flere år siden fått endelig avslag på sin søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag. Han hadde forklart at han hadde konvertert til kristendommen, og dette spørsmålet var blitt behandlet av tingretten og senere lagmannsretten, hvor UNE hadde fått medhold.
 
Nå ba klageren via sin advokat om at UNE måtte vurdere saken på nytt. Advokaten anførte at UNE og lagmannsretten har benyttet feil beviskrav (alminnelig sannsynlighetsovervekt), se HR-2021-1209-A, og at klageren var en reell konvertitt. Som ny dokumentasjon la advokaten frem flere uttalelser fra klagerens menighet.
 
Saken ble behandlet i nemndmøte. Nemndmøtet ble begrenset til å omhandle spørsmålet om hvorvidt klageren risikerte forfølgelse ved retur som bekvemmelighetskonvertitt - altså fordi han hadde brukt konvertering til kristendommen som et grunnlag for å få opphold i Norge.
 
Klageren møtte i nemnda og forklarte seg om sin livshistorie, tiden som asylsøker og møtet med kristendommen. Han forklarte blant annet at det var godt kjent blant afghanere i Norge at han var kristen. Ved en retur regnet han med å treffe på personer som var returnert til Afghanistan på gaten i Kabul eller andre steder.
 
Landrådgiver fra Landinfo møtte også i nemnda og forklarte seg om den nåværende situasjonen for kristne i Afghanistan, Talibans syn på islam og tilstanden i rettsvesenet. Hun redegjorde også for hazarabefolkningens situasjon.
 

UNEs vurdering

Nemnda vurderte først klagerens identitet og mente at den ikke var sannsynliggjort.
 
Nemnda viste til at klagerens sak hadde vært behandlet av lagmannsretten, hvor UNE fikk medhold. Lagmannsretten mente klagerens konvertering ikke var reell. At klageren hadde lagt frem nye uttalelser fra prester og andre tilsa ikke en annen konklusjon. I den videre vurderingen tok nemnda utgangspunkt i at han var bekvemmelighetskonvertitt.
 
Nemnda merket seg at klageren hadde understreket hvor mange som visste at han var kristen, og at noen av disse hadde returnert til Afghanistan. Klageren mente disse personene kom til å kjenne ham igjen, og at de nå arbeidet for Taliban. Nemnda mente dette var svært lite sannsynlig. Det var ingen i familien eller hjemlandet som kjente til at klageren skal være kristen, og dette svekket sannsynligheten for at han skulle bli beskyldt for å ha konvertert. Klageren hadde en Facebook-profil hvor han stod frem som kristen. Nemnda mente denne fremstod som konstruert, og den hadde ingen følgere i Afghanistan. Nemnda mente profilen ikke var egnet til å utsette klageren for fare. Det var heller ikke sannsynlig at klageren ville opptre på en måte som kunne gi grunn til å mistenke ham for å være kristen. Dermed var det ikke grunnlag for å si at klageren ville risikere forfølgelse ved retur på grunn av hans anførte konvertering i Norge.
 
Videre tilsa verken sikkerhetssituasjonen eller individuelle forhold at det var en reell fare for at klageren ville bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff dersom han returnerer til hjemlandet. Klageren hadde dermed ikke behov for beskyttelse, se utlendingsloven § 28.
 
Når det gjaldt opphold på humanitært grunnlag mente UNE at det ikke var tvil om at situasjonen i Afghanistan var vanskelig. Den var likevel ikke av en slik art at klageren av den grunn måtte få en tillatelse. Han hadde nettverk i hjemlandet å vende tilbake til. Klageren hadde dermed heller ikke krav på opphold etter utlendingsloven § 38.
 

Var dette sammendraget nyttig?