Sammendrag: Familie

Klageren kom til Norge som visumfri borger. Hun registrerte søknad om midlertidig oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefellen (referansepersonen) før den visumfrie perioden utløp, men møtte hos politiet for å levere søknaden syv måneder etter at den visumfrie perioden utløp.

 

I forbindelse med søknaden ble det opplyst at klageren var stemor for ektefellens to barn. Barnas mor var død og barna var veldig knyttet til klageren. Det eldste barnet har alvorlige helseutfordringer og trenger mye hjelp i hverdagen.

 

UDI avslo søknaden på formelt grunnlag fordi vilkårene for å søke fra Norge ikke var oppfylt. Klageren hadde ikke lovlig opphold på søknadstidspunktet. UDI mente det ikke var sterke rimelighetsgrunner som tilsa at søknaden likevel skulle tas til behandling.

 

UDI opprettet utvisningssak på klageren, fordi hun oppholdt seg ulovlig i Norge. I forbindelse med utvisningssaken ble det blant annet innsendt oppdaterte medisinske opplysninger om ektefellens barn. Barna ser på klageren som sin mor, selv om hun ikke har formelt foreldreansvar for dem. UDI vedtok å ikke utvise klageren. UDI la til grunn at utvisning ville være uforholdsmessig overfor hennes nære familiemedlemmer, sett hen til at hun fungerte som mor for barna, forholdets alvor og hennes tilknytning til Norge.

 

Loven stiller krav til fremgangsmåte ved søknader om oppholdstillatelse. Lovens utgangspunkt er at en utlending må ha fått oppholdstillatelse før innreisen til Norge. Det er mange unntak fra dette utgangspunktet, men klageren var ikke omfattet av noen av unntakene.

 

UNE vurderte deretter om det forelå sterke rimelighetsgrunner som tilsa at søknaden likevel burde vurderes.

 

UNE mente etter en samlet vurdering at det forelå sterke rimelighetsgrunner. UNE viste til at i saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. UNE så hen til opplysningene og dokumentasjonen som viste at referansepersonens eldste barn har betydelige helsemessige utfordringer. Barnet har kognitive problemer og sen utvikling. Barnets funksjonsnedsettelser er vurdert å være varige, men barnet kan utvikle seg i et optimalt pedagogisk miljø med god voksenkontakt. Det fremgikk også at barnet har omfattende behov for støtte, tilpasning og omsorg. UNE mente på bakgrunn av sakens opplysninger at hensynet til barna, og særlig hensynet til det eldste barnet, tilsa at familien ikke ble splittet. UNE mente at det eldste barnet var særlig sårbart og at en atskillelse fra klageren ville utgjøre en større belastning enn det som normalt ville være tilfelle i saker som dette.

 

UNE returnerte saken til UDI for vurdering av om vilkårene for oppholdstillatelse var oppfylt.