Sammendrag: Familie

 

Klageren er eritreisk borger, men har hele livet bodd sammen med sin mor i et land i Midt-Østen. Klagerens mor fikk oppholdstillatelse i Norge i 2019. Han måtte da avslutte sine studier og forlate landet han var oppvokst i fordi han ikke lenger hadde en sponsor der. Klageren flyttet til slektninger i et asiatisk land og ble registrert som UNHCR flyktning.

 

Klagerens mor møtte opp ved et politidistrikt i Norge for å fremsette søknad på vegne av klageren. Hun opplyste at klageren var eritreisk borger, men at han bodde i et land i Asia. Politiet henla søknaden og betalte tilbake søknadsgebyret. Politiet informerte om at klageren selv må møte ved den norske ambassaden der han er bosatt og levere søknaden der.

 

Klageren søkte deretter om oppholdstillatelse for familieinnvandring med sin mor ved den norske ambassaden i Bangkok. UDI avslo søknaden på formelt grunnlag fordi han søkte fra en norsk ambassade i et land han ikke hadde hatt oppholdstillatelse de siste seks månedene.

 

 

Regelverket stiller krav til fremgangsmåte ved søknader om oppholdstillatelse. Som hovedregel må man søke om oppholdstillatelse ved en norsk utenriksstasjon i det landet man er borger av eller har hatt oppholdstillatelse de siste seks månedene. Borgere av Eritrea skal normalt søke fra den norske ambassaden i Khartoum, Sudan. På grunn av situasjonen i Sudan er ambassaden i Khartoum midlertidig stengt. Det er derfor åpnet for at eritreiske borgere kan søke om oppholdstillatelse fra VFS søknadssentrene i Addis Abeba i Nairobi, Dar es Salam i Tanzania og Kampala i Uganda, uten å ha hatt oppholdstillatelse i disse landene de siste seks månedene før de søker.

 

Klageren hadde ikke fremlagt dokumentasjon på at han hadde oppholdstillatelse i landet han oppholdt seg. UNE mente derfor at han ikke hadde søkt fra riktig sted.

 

I enkelte tilfeller kan det gis samtykke til at søknader fremmes på andre måter, dersom sterke rimelighetsgrunner tilsier dette.

 

UNE mente etter en konkret helhetsvurdering at det var sterke rimelighetsgrunner i denne saken. UNE viste til at klagerens mor hadde fått opplyst fra politiet at han måtte møte personlig og levere søknaden ved den norske ambassaden hvor han var bosatt. Selv om klageren har et selvstendig ansvar for å sette seg inn i regelverket, og at uvitenhet ikke er sterke rimelighetsgrunner, mente UNE det i denne saken var sterke rimelighetsgrunner som tilsa at søknaden ble realitetsbehandlet. UNE mente at klageren på bakgrunn av opplysningene fra politiet hadde fått en berettiget forventning om at han kunne søke ved den norske ambassaden i Bangkok, via innlevering av søknaden i oppholdslandet. UNE mente at klageren ikke kunne klandres for at han hadde fått slike uriktige opplysninger.

 

UNE returnerte saken til UDI for vurdering av om vilkårene for oppholdstillatelse er oppfylt.