Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Klageren var mest sannsynlig etiopisk borger før hun søkte beskyttelse i Norge. Hun skaffet seg eritreisk statsborgerskap for å øke mulighetene for å få beskyttelse. Hun kunne trygt returnere til Etiopia og måtte gjøre et reelt forsøk på å få tilbake sitt etiopiske statsborgerskap. Innvandringsregulerende hensyn talte imot en oppholdstillatelse selv om dette ville være best for barna.
Bakgrunn
Klageren søkte om beskyttelse. Hun oppga å være født i Etiopia, men hevdet å ha eritreisk statsborgerskap. UNE avslo søknaden i vedtak fra 2010. Klageren var å anse som borger av Etiopia og risikerte ikke forfølgelse ved retur.
Senere la hun frem eritreisk pass, utstedt i 2011. UNE mente klageren fortsatt var etiopisk statsborger og fikk medhold i domstolen.
I 2021 fastholdt klageren at hun er borger av Eritrea og hevdet at hun uansett risikerte forfølgelse i Etiopia på grunn av sin etnisitet. Hun mente også at hun måtte få bli i Norge av hensyn til sine to barn fordi ektemannen hadde redusert omsorgsevne.
UNEs vurdering
UNE fastholdt at klageren hadde trygt opphold i Etiopia og at en mulig fare for forfølgelse skyldtes hennes valg om å skaffe seg eritreisk statsborgerskap. UNE mente videre at den som kan oppholde seg i et trygt land hvor hun har statsborgerrett, men ikke benytter denne muligheten, ikke har krav på beskyttelse. Dette følger av flyktningkonvensjonen. En etiopisk borger som får et annet lands statsborgerskap, gir frivillig avkall på det etiopiske statsborgerskapet. Dette tilsa at klageren nå bare hadde eritreisk statsborgerskap. UNE mente at hun likevel hadde mulighet til å få tilbake sitt etiopiske statsborgerskap.
Hun var dessuten forpliktet til å bidra til å avklare sin identitet. Medvirkningsplikten innebar at hun måtte forsøke å få tilbake sitt etiopiske statsborgerskap, selv om det kunne være en vanskelig prosess. UNE mente derfor at klageren i utgangspunktet kan returnere til Etiopia og få tilbake sitt etiopiske statsborgerskap. Landinformasjon om forholdene for tigrayer i Etiopia tilsa at klageren ikke risikerte forfølgelse på grunn av sin etnisitet. Sikkerhetssituasjonen på hjemstedet i Oromia var heller ikke til hinder for retur.
UNE vurderte opplysningene om klagerens to barn og samboer i Norge. UNE mente det var til «barnets beste» å gi klageren en oppholdstillatelse. Samboeren var ufør og hadde helseproblemer som blant annet medførte svekket bevegelighet. En midlertidig splittelse fra mor ville også være vanskelig for barna. Dette var likevel ikke avgjørende. Fars helseproblemer påvirket ikke omsorgsevnen i en slik grad at det ga grunnlag for en oppholdstillatelse etter lovens § 38.
Uansett talte innvandringsregulerende hensyn mot en tillatelse. Klageren var utvist med to års innreiseforbud for å ha gitt uriktige identitetsopplysninger og for mange års ulovlig opphold.