Sammendrag: Tilbakekall

Klagerens ektefelle hadde oppholdstillatelse med flyktningstatus i Norge. Klageren fikk først oppholdstillatelse for å bli gjenforent med ektefellen, se utlendingsloven § 40. Deretter fikk hun oppholdstillatelse med flyktningstatus avledet fra ektefellen etter utlendingsloven § 28 sjette ledd. Etter en tid fikk hun permanent oppholdstillatelse.

 

Senere oppdaget utlendingsmyndighetene at ektefellen hadde gitt uriktige opplysninger da han søkte om beskyttelse i Norge. Han hadde dermed fått oppholdstillatelse på uriktig grunnlag. UDI kalte derfor tilbake klagerens midlertidige og permanente oppholdstillatelse, hennes flyktningstatus og reisebevis.

 

I klagen skrev advokaten at klageren var helt ukjent med forholdene som var lagt til grunn for vedtakene i saken til ektefellen, og ba om at vedtaket om tilbakekall måtte omgjøres.

 

UNE mente at klagerens oppholdstillatelser kunne tilbakekalles fordi vedtakene var ugyldige. UNE viste til utlendingsloven § 63 og forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c. Et vedtak om oppholdstillatelse kan være ugyldig dersom det er feil i vedtakets innhold. Det betyr at vedtaket bygger på et uriktig faktisk grunnlag og dermed har en innholdsmangel.

 

UNE påpekte at ektefellens oppholdstillatelser var gitt på uriktig grunnlag, fordi han hadde gitt uriktige opplysninger. Derfor ble også klagerens oppholdstillatelser gitt på et uriktig faktisk grunnlag. UNE mente videre at feilene hadde hatt avgjørende betydning. Klageren ville verken ha fått midlertidig eller permanent oppholdstillatelse dersom utlendingsmyndighetene var kjent med de faktiske forholdene da søknadene ble behandlet.

 

Det klare utgangspunktet i forvaltningsretten er at vedtak som bygger på et uriktig faktisk grunnlag av vesentlig betydning, er ugyldig selv om det får et negativt utfall for klageren. Det kan gjøres unntak fra dette utgangspunktet etter en konkret vurdering hvor det ses hen til hvor lang tid som har gått og i hvilken grad klageren har innrettet seg etter vedtaket.

 

UNE mente at det ikke var grunnlag for å gjøre unntak i denne saken. Selv om klageren kanskje hadde hatt en berettiget forventning om å få bli i Norge, hadde ikke hennes ektefelle hatt det. Ektefellen hadde bevisst gitt uriktige opplysninger og tilbakeholdt opplysninger for å få oppholdstillatelse for seg selv og klageren. Han hadde opprettholdt disse uriktige opplysningene i senere søknader om midlertidig og permanent oppholdstillatelse og reisebevis, og han hadde ikke bidratt til å opplyse saken.

 

UNE påpekte også at innvandringsregulerende hensyn gjør seg sterkt gjeldende i saker der det er gitt uriktige opplysninger for å få oppholdstillatelse. Tidsfaktoren tillegges mindre vekt i saker der slike feil foreligger, ifølge rettspraksis.

 

UNE hadde merket seg klagerens innvending om at hun var ukjent med forholdene. UNE viste til at tilbakekall av oppholdstillatelser etter alminnelige forvaltningsrettslige regler ikke krever skyld hos klageren.

 

UNE konkluderte med at adgangen til tilbakekall skulle benyttes i denne saken. Det klare utgangspunktet er at en tillatelse som er gitt på et uriktig eller sviktende grunnlag, skal tilbakekalles. Dette gjelder også dersom klageren har hatt langvarig opphold i Norge. Oppholdstillatelsene til ektefellen og klageren ble gitt fordi man hadde tillit til at opplysningene i søknadene var korrekte. Dette viste seg ikke å være tilfelle. Uavhengig av om klageren visste at ektefellen ga uriktige opplysninger, mente UNE at tillatelsene burde tilbakekalles. Hun ville ikke ha fått noen tillatelser med ektefellen som referanseperson dersom utlendingsmyndighetene hadde vært kjent med at han hadde gitt de uriktige opplysningene.

 

UNE vurderte også om klageren var flyktning etter utlendingsloven § 28, men kom til at hun verken hadde rett til beskyttelse etter § 28 første ledd bokstav a eller b.

 

UNE mente at det heller ikke var sterke menneskelige hensyn i saken som kunne tilsi en ny oppholdstillatelse etter lovens § 38. Klageren hadde oppholdt seg i Norge i over fem år. Oppholdstiden var imidlertid opparbeidet på feil premisser og måtte derfor tillegges liten vekt. Hun hadde dessuten kommet til Norge som voksen og hadde dermed en sterkere tilknytning til hjemlandet. Hun hadde heller ingen familie i Norge utover ektefellen, som nå heller ikke hadde oppholdstillatelse her lenger.

 

UNE mente at klageren ikke var vernet mot retur etter utlendingsloven § 73.