Sammendrag: Utvisning

Politiet utførte en arbeidsstedskontroll ved en restaurant og møtte på klageren. Hun opplyste at hun hadde arbeidet der den siste tiden. Hun hadde ingen arbeidskontrakt, men hadde mottatt lønn. Hun ble varslet om at hun kunne bli utvist på bakgrunn av ulovlig arbeid.

 

Klagerens advokat var kritisk til hvordan politiet hadde behandlet klageren. Han mente hun hadde blitt presset til å gi de svarene politiet var ute etter. Klageren hadde kommet til Norge for å besøke kjæresten sin, og hadde ikke hatt planer om å arbeide her. Hun hadde returbillett til hjemlandet om kort tid. At hun hadde vært i lokalet da politiet kom, var ikke bevis for at hun hadde arbeidet der. Det stemte ikke at hun hadde mottatt lønn. Politiet hadde ikke notert ned det klageren sa, og advokaten mente politiet hadde sett bort fra klagerens faktiske forklaring. Advokaten viste også til at det var gjennomført en skjenkekontroll samme dag, hvor det kun var registrert én ansatt på jobb.

 

UDI fattet vedtak om utvisning etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a. Bakgrunnen var at hun hadde arbeidet ulovlig i Norge. Hun ble også innmeldt i Schengen Informasjonssystem (SIS). Like etter reiste klageren ut av Norge på returbilletten hun tidligere hadde kjøpt. Hun reiste tilbake til et annet europeisk land hvor hun hadde vært bosatt over flere år.

 

Advokaten klaget på UDIs vedtak og understreket at klageren nektet for å ha arbeidet i restauranten. Fremstillingen i UDIs vedtak var feil. Politiet hadde spurt klageren om hun arbeidet der og hun hadde svart nei. Hun hadde ikke utført noen handlinger som kunne defineres som arbeid. Hun hadde ikke arbeidskontrakt eller mottatt lønn, og hun var ikke registrert i AA-registeret. Grunnen til at hun hadde oppholdt seg mye i restauranten var at hun og kjæresten hadde utviklet et nytt konsept for bærekraftige lokalsamfunn, som blant annet involverte kortreist mat og minimering av svinn. Hun hadde ikke hatt ønske om å arbeide da hun kom til Norge, men ville undersøke om dette konseptet kunne passe  den norske byen hun besøkte. Nå risikerte hun å måtte forlate landet hvor hun over flere år hadde bygget opp et firma og reise ut av EU. Advokaten mente at utvisningen var uforholdsmessig.

 

Registreringen av innreiseforbudet i SIS ble slettet etter en henvendelse fra EU-landet hvor klageren var bosatt.

I klageoversendelsen til UNE påpekte UDI at hun nå kun var utvist fra Norge. Utvisningen hadde dermed ingen konsekvenser for hennes fremtid i det andre europeiske landet hvor hun var bosatt. 

 

En utlending uten oppholdstillatelse kan utvises når hun grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i utlendingsloven. Alle utlendinger som ønsker å arbeide i Norge, ha oppholdstillatelse som gir rett til det. 

 

Klageren var borger av et tredjeland, men hun hadde gyldig oppholdstillatelse i et annet land i Europa. Hun kunne derfor reise visumfritt til Norge og oppholde seg her inntil 90 dager i løpet av en 180-dagers periode. Visumfriheten ga imidlertid ikke rett til å arbeide i Norge.

 

UNE var enig med UDI i at klageren hadde arbeidet ulovlig i Norge i over en måned. UNE mente også at det var sannsynliggjort at arbeidet hennes kunne knyttes til arbeidslivskriminalitet. Klageren hadde fått utbetalt lønn, men var ikke registrert med D-nummer som var nødvendig for å betale skatt i Norge. Hun hadde heller ikke hatt arbeidskontrakt, og arbeidet fremstod som uregulert. Restaurantbransjen var også en særlig utsatt bransje med omfattende svart arbeid. UNE mente klageren hadde begått et grovt brudd på utlendingslovens bestemmelser om arbeid.

 

UNE hadde merket seg at klageren benektet å ha arbeidet i Norge. UNE viste imidlertid til opplysningene klageren selv hadde gitt til politiet. At hun i ettertid hadde endret sin forklaring, fremstod som lite troverdig og var ikke tilstrekkelig til at politiets rapport ikke kunne legges til grunn. Angående skjenkekontrollen viste UNE blant annet til at man ved slike kontroller kun registrerer ansatte som skjenker alkohol, og ikke ansatte på kjøkkenet og lignende.

 

UNE mente at de grunnleggende vilkårene for utvisning var oppfylt. UNE mente videre at det ikke var uforholdsmessig å utvise henne.  Hennes handlinger var alvorlige blant annet fordi ulovlig arbeid undergraver reglene om lønns- og arbeidsforhold, skatt og avgifter. Saken kunne dessuten knyttes til arbeidslivskriminalitet, som undergraver norske samfunnsstrukturer. Signaleffekten overfor andre utlendinger talte også for utvisning. På den andre siden hadde klageren ingen tilknytning til Norge og hadde ikke oppholdstillatelse her. Det var ikke forhold ved klageren som tilsa at en utvisning var uforholdsmessig.

 

I stedet for utvisning kan UNE fatte vedtak om tilleggstid ved vurdering av en fremtidig søknad om permanent oppholdstillatelse. I denne saken hadde klageren ingen oppholdstillatelse i Norge, og søkte heller ikke om det. Det var derfor ikke behov for å vurdere tilleggstid her. UNE mente at innreiseforbudet til Norge skulle settes til to år.

 

UNE påpekte at utlendingsmyndighetene har adgang, men normalt ikke plikt til å utvise. I denne saken mente UNE at adgangen skulle benyttes, på bakgrunn av at klageren hadde begått et alvorlig lovbrudd og fordi allmennpreventive og innvandringsregulerende hensyn talte for utvisning.