Sammendrag: Tilbakekall

Klageren kom til Norge i familieinnvandring med ektefellen. Han fikk en treårig oppholdstillatelse. Da han senere søkte om permanent oppholdstillatelse, kom det frem at han hadde tatt ut separasjon og flyttet fra sin ektefelle. Paret ble siden skilt. De hadde et barn sammen.

 

UDI sendte forhåndsvarsel om tilbakekall, fordi de mente vilkårene for oppholdstillatelsen ikke hadde vært oppfylt etter at klageren ble separert. UDI mottok brev både fra barnet og barnets mor. De pekte begge på klagerens betydning for barnet, og at barnet trengte faren sin i Norge.

 

UDI fattet vedtak om tilbakekall av deler av klagerens oppholdstillatelse, fra og med datoen for parets separasjon. UDI viste til at vilkåret om å være gift med ektefellen ikke hadde vært oppfylt etter denne datoen. Klageren hadde ikke søkt om ny tillatelse i familieinnvandring med barnet, og det var ikke lagt frem dokumentasjon på tilstrekkelig samvær med hen. Samme dag avslo UDI søknaden om permanent oppholdstillatelse.

 

I klagen påpekte advokaten blant annet at klageren fylte vilkårene for oppholdstillatelse som følge av samvær med barnet etter samlivsbruddet, jf. utlendingsloven § 52. Klageren hadde ikke fått registrert ny søknad av helsemessige grunner. Advokaten la ved tre samværsavtaler fra ulike tidspunkter, samt helsedokumentasjon.

 

UDI endret ikke vedtaket om tilbakekall. De viste blant annet til at vilkåret om at klageren måtte ha del i foreldreansvaret, først ble oppfylt fra og med den sist daterte samværsavtalen, som trådte i kraft flere år etter at paret ble separert. Når det gjaldt klagen på søknaden om permanent oppholdstillatelse, viste UDI til at klageren ikke oppfylte kravet til tre års botid. De innvilget imidlertid en ny midlertidig oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 49.

 

 

En oppholdstillatelse kan blant annet tilbakekalles dersom det følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler. I visse tilfeller kan en tillatelse tilbakekalles dersom vilkårene for den, eller grunnleggende forutsetninger for den, ikke er oppfylt.

 

Da klageren fikk oppholdstillatelse i familieinnvandring med ektefellen, ble det informert om vilkårene for tillatelsen, herunder at ekteskapet besto og at de bodde sammen i Norge. UNE påpekte at et ekteskap "består" selv om paret separeres. UDI hadde tilbakekalt klagerens tillatelse fra og med separasjonsdatoen, selv om paret først senere ble skilt og klageren ble registrert med annen adresse. UNE påpekte imidlertid at den første samværsavtalen var datert før separasjonen, noe som tydet på at klageren allerede da bodde på en annen adresse enn barnets mor. Dette fikk ikke avgjørende betydning, siden UNE ikke kan tilbakekalle for en lengre periode enn det UDI har gjort. UNE mente det var riktig å tilbakekalle klagerens oppholdstillatelse fra datoen for separasjon.

 

I utlendingsloven § 63 heter det at tilbakekall "kan" skje hvis vilkårene er til stede. UNE mente at det var riktig å benytte adgangen til tilbakekall. Klageren fikk sin opprinnelige oppholdstillatelse for å kunne fortsette familielivet med sin ektefelle. Vilkåret om at partene må bo sammen var imidlertid ikke oppfylt under storparten av oppholdstillatelsens varighet. UNE påpekte blant annet at hensynet til regelverket tilsa at tillatelsen måtte tilbakekalles når vilkårene for den ikke var oppfylt. Klageren kunne ikke ha hatt en berettiget forventning om fortsatt opphold i Norge på samme grunnlag, siden vilkårene for tillatelsen fremgikk klart av UDIs innvilgelsesvedtak.

 

UNE vurderte advokatens innvending om at klageren fylte vilkårene for fortsatt oppholdstillatelse på grunn av samværet med barnet, og at han ikke fikk registrert søknad om dette fordi han gikk gjennom en tung periode. UNE viste til at UDI hadde innvilget klageren en oppholdstillatelse som følge av sterke menneskelige hensyn.  Praksis tilsa at man i noen tilfeller ikke burde tilbakekalle. I denne saken mente UNE likevel at det var riktig å tilbakekalle deler av klagerens opprinnelige tillatelse. Hans vanskelige livssituasjon kunne ikke få avgjørende betydning. Forutsetningen for oppholdstillatelsen falt bort lenge før grunnlaget for den nye oppholdstillatelsen oppstod. Klageren fikk først delt foreldreansvar for barnet flere år etter at han og barnets mor flyttet fra hverandre. Når UDI heller ikke fant grunnlag for å innvilge en ny tillatelse etter lovens § 52, men ga tillatelse etter § 49, mente UNE at dette også talte for tilbakekall.

 

Siden klageren alt hadde fått en ny oppholdstillatelse, var hensynet til fortsatt familieliv ivaretatt.

 

For å få permanent oppholdstillatelse må klageren de siste tre årene ha oppholdt seg i Norge med midlertidig oppholdstillatelse som danner grunnlag for en permanent tillatelse. Se utlendingsloven § 62 første ledd. 

Etter at deler av klagerens opprinnelige oppholdstillatelse var tilbakekalt, fylte klageren ikke dette vilkåret. UNE kunne heller ikke gjøre unntak fra kravet om tre års botid. Hvis det skal gjøres unntak etter utlendingsforskriften § 11-4, må man ha hatt en tillatelse som kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse i minst det siste året. Dette hadde klageren ikke hatt.

 

Hvis en søknad om permanent oppholdstillatelse avslås, behandles den som en søknad om fornyet oppholdstillatelse, se utlendingsforskriften § 11-1 siste ledd. Klagerens midlertidige oppholdstillatelse var delvis tilbakekalt. Det var dermed ikke grunnlag for å fornye tillatelsen.