Sammendrag: Permanent oppholdstillatelse

Klageren hadde permanent oppholdstillatelse i Norge, men skulle studere i utlandet. Etter at hun hadde vært over to år i utlandet, sendte hun en søknad om å få bevare sin permanente oppholdstillatelse. UDI avslo søknaden og viste til at en slik søknad må fremsettes før oppholdet i utlandet har vart mer enn to år.

 

UNE viste til at en utlending kan miste sin permanente oppholdstillatelse dersom han eller hun oppholder seg mer enn to år utenfor Norge. Regler om dette står i utlendingsloven § 62 sjette ledd og utlendingsforskriften § 11-8. Opphold i utlandet anses som sammenhengende selv om utlendingen i løpet av en toårsperiode har hatt ett eller flere opphold av kortere varighet i Norge. Etter utlendingsforskriften § 11-8 tredje ledd kan en utlending, etter søknad, gis adgang til å oppholde seg utenfor riket i mer enn to år uten at tillatelsen faller bort.

 

UNE mente at klageren hadde vært over to år sammenhengende utenfor Norge selv om hun hadde hatt korte opphold her. Det ble videre vist til klagerens søknad om å beholde sin permanente oppholdstillatelse ved utenlandsopphold ble fremsatt etter at hun allerede hadde oppholdt seg i utlandet over to år. UNE mente at en slik søknad måtte fremmes før to år hadde gått. Klageren hadde dermed fremsatt søknaden for sent.

 

UNE påpekte at utlendingsloven og -forskriften har ingen uttrykkelig regel om at man må søke før man har oppholdt seg utenfor Norge i mer enn to år. UNE mener imidlertid at ordlyden ("kan etter søknad gis adgang") taler for at man må søke før man har oppholdt seg så mye utenfor Norge at det vil kunne være grunnlag for å fatte vedtak om bortfall av den permanente oppholdstillatelsen. Det ble også vist til forarbeidsuttalelser til utlendingsloven av 1988 (merknadene til § 12 i Ot.prp. nr. 46 (1986-1997)).

 

UNE konkluderte med at klageren hadde søkt om å få beholde sin permanente oppholdstillatelse for sent.