Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren søkte om oppholdstillatelse i familieinnvandring med sine foreldre, se utlendingsloven § 42 første ledd. Ett av vilkårene er at personen som søker familiegjenforening med sine foreldre, er «uten ektefelle eller samboer». UDI kalte tilbake den midlertidige oppholdstillatelsen fordi klageren hadde giftet seg samtidig som han hadde en oppholdstillatelse i familieinnvandring med sine foreldre. UDI fremhevet at det ikke gis unntak fra vilkåret om kravet om å være ugift og uten samboer ved fornyelse av en slik tillatelse.

I klagen ble det anført at klageren ikke visste at han måtte forbli ugift for å beholde sin oppholdstillatelse. Dermed var vilkåret «mot bedre vitende» ikke oppfylt. UDI endret ikke sitt vedtak og oversendte saken til UNE for klagebehandling. UNE besluttet at saken skulle behandles i nemndmøte uten personlig fremmøte.

UNEs vurdering

UNE konkluderte med at klagerens tillatelse ikke ble tilbakekalt.

Det sentrale spørsmålet er om kravet om at barn som får familieinnvandring med foreldrene må være ugift eller ikke samboer, fortsatt gjelder ved fornyelse av en slik tillatelse.

Nemnda skrev at utlendingsloven § 61, som inneholder noen unntak ved fornyelse, ikke nevner et unntak for kravet om å være uten ektefelle eller samboer. Dermed taler lovens ordlyd for at kravet også skal gjelde ved fornyelse av oppholdstillatelsen.

I forarbeidene til § 42 uttalte departementet at dersom barn har ektefelle i hjemlandet, vil deres tilknytning til hjemlandet være så sterk at det ikke er noe behov for at barnet får oppholdstillatelse i familieinnvandring med sine foreldre. Nemnda mente at hensynet bak regelen som gir barn adgang til å søke om familieinnvandring med sine foreldre, er at barn i utgangspunktet har en sterk tilknytning til sine foreldre. Denne tilknytningen må anses å være mindre sterk når barnet har en ektefelle eller samboer i hjemlandet. Dermed fremstår vilkåret om å være ugift eller uten samboer ved førstegangssøknad som rimelig.

Nemnda mente at det i praksis kan oppstå andre situasjoner hvor andre hensyn vil gjøre seg gjeldende. Dette vil kunne være tilfelle ved søknad om fornyelse av en slik oppholdstillatelse. En slik endret situasjon kan være at barnet, som i denne saken, senere gifter seg med noen fra hjemlandet. En annen mulighet er at barnet gifter seg eller blir samboer med noen i Norge. Ved begge eksempler har barnet blitt voksent, begynt sitt eget liv i Norge og opparbeidet seg egen tilknytning til Norge. Forarbeidene sier ingenting om "ugiftkravet" fortsatt skulle gjelde i slike situasjoner.

Det ble vist til at hverken regelverket eller praksis stiller noe krav om at barnet skal være under foreldrenes daglige omsorg ved søknad om fornyelse av en tillatelse. Tvert imot kommer det tydelig frem at det er akseptert at barnet flytter hjemmefra i forbindelse med studier eller arbeid, så lenge kontakten med foreldrene er opprettholdt. I lys av dette mente nemnda at det fremstår som urimelig at norske myndigheter skal kreve at man ikke kan inngå ekteskap eller få en samboer etter at man har flyttet hjemmefra og begynt sitt voksenliv. Nemnda mente at vurderingen i UDIs vedtaket innebærer at barn som har kommet til Norge i familieinnvandring med sine foreldre, i praksis ikke kan gift seg eller bli samboer før de har fått en oppholdstillatelse på eget grunnlag. Dette vil som regel være en permanent oppholdstillatelse. Nemnda viste også til at man ifølge ekteskapsloven kan gifte seg ved fylte 18 år. Dersom lovgiver har ment at dette ikke skal gjelde for personer med oppholdstillatelse i familieinnvandring med sine foreldre, ville det ha kommet tydelig til uttrykk i regelverket.

Avslutningsvis bemerket nemnda at man bare hadde funnet én tilsvarende sak. Også i denne saken hadde UNE kommet frem til at det ikke kunne kreves at utlendingen fremdeles var ugift ved søknad om fornyelse av oppholdstillatelse gitt i familieinnvandring med foreldre.