Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren søkte først om oppholdstillatelse i familieinnvandring med ektefellen. Paret hadde et barn sammen. Han la blant annet frem djiboutisk pass og ekteskapsattest. Denne søknaden ble avslått.

 

Senere kom klageren til Norge og søkte om beskyttelse, men oppga da en annen identitet. Han forklarte at han var somalisk borger og la ikke frem noen identitetsdokumenter. I asylintervjuet forklarte han blant annet at han hadde flyktet til Etiopia som barn, på grunn av krigen i hjemlandet.

 

UDI innvilget klageren en oppholdstillatelse, som senere ble fornyet. Han søkte deretter om permanent oppholdstillatelse og senere norsk statsborgerskap, og begge søknadene ble innvilget.

 

Noen år etterpå ba UDI politiet om å kalle inn klageren til et forvaltningsintervju. UDI mistenkte at klageren hadde oppgitt uriktig identitet. I intervjuet innrømmet han at han var fra Djibouti og bekreftet at han hadde søkt om familieinnvandring. Han hadde ønsket å være sammen med familien, og han var bekymret for barnet sitt som var sykt. Han oppga sitt korrekte navn til politiet og fortalte at han hadde ødelagt sitt djiboutiske pass da han søkte om asyl.

 

Basert på denne innrømmelsen ble det opprettet straffesak for falsk forklaring, og klageren ble avhørt av politiet samme dag. Saken ble senere henlagt av politiet fordi forholdet var foreldet.

 

UDI forhåndsvarslet klageren om at de vurderte å tilbakekalle statsborgerskapet fordi han hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet. Samtidig informerte UDI om at det ikke var aktuelt å tilbakekalle statsborgerskapet til barna.

 

UDI vedtok etter en tid å trekke tilbake klagerens statsborgerskap. Dette ble begrunnet med at han bevisst hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet, herunder nasjonalitet, navn, klan og familie, og asylgrunnlag. Opplysningene var av sentral betydning for vurderingen av asylsøknaden. Hadde UDI vært kjent med hans virkelige identitet, ville han mest sannsynlig ikke ha fått en tillatelse i Norge og norsk statsborgerskap. UDI kom til at tilbakekall ikke var uforholdsmessig overfor klageren eller hans nærmeste familie.

 

UNEs vurdering

Saken ble behandlet i et nemndmøte, hvor klageren forklarte seg. Han bekreftet å ha gitt uriktige opplysninger i søknaden om beskyttelse. Han hadde gjort det for å få være sammen med barnet sitt, som var i Norge sammen med ektefellen. Klageren hadde blitt rådet til å si at han var fra Somalia for å oppnå beskyttelse. Han forklarte seg også om sin familie og sitt liv i Norge.

 

Et norsk statsborgerskap som er gitt etter søknad, kan i noen tilfeller tilbakekalles. Dette gjelder blant annet dersom søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket. Se statsborgerloven § 26 annet ledd. Det må være et rimelig forhold mellom årsaken til tilbakekallet og den byrden som klageren eller den nærmeste familien påføres ved å miste statsborgerskapet. Nemnda påpekte at klageren hadde innrømmet å ha gitt uriktige opplysninger, og at formålet var å få beskyttelse i Norge. Etter nemndas vurdering ville det imidlertid være uforholdsmessig å tilbakekalle statsborgerskapet i denne saken.

 

Nemnda var enig i UDIs vurdering av at klageren bevisst hadde benyttet seg av mer enn én identitet og at dette hadde hatt avgjørende betydning for oppholdstillatelsene. Dette var et alvorlig brudd på utlendingsloven. Han hadde også tilbakeholdt at han tidligere hadde søkt om familieinnvandring. På den andre siden hadde han bodd i Norge i nærmere to tiår, halvparten av tiden med norsk statsborgerskap. Han hadde vært i full jobb mesteparten av denne tiden og behersket norsk godt.

 

Klageren hadde tilbrakt oppveksten og deler av voksenlivet i hjemlandet Djibouti. Han hadde også vært på besøk i hjemlandet noen ganger og hadde familiemedlemmer der. Nemnda mente at hans tilknytning til Djibouti ikke var sterk.

 

Klageren hadde flere barn som var norske statsborgere, og nemnda mente at det var til barnas beste at farens oppholdstillatelse ikke ble tilbakekalt. Samlet sett mente nemnda at klageren hadde en sterk tilknytning til Norge. Botiden var i øvre sjikt av de sakene om tilbakekall av norsk statsborgerskap som UNE hadde behandlet. I motsetning til flere av sakene hadde klageren også vært i fast arbeid i mange år og hadde lært seg norsk. Nemnda mente også at det måtte tillegges vekt at han hadde erkjent de faktiske forholdene med en gang han ble forelagt mistanken om at han var fra Djibouti.

I vurderingen av forholdsmessighet skal det sees hen til konsekvensene av tilbakekallet. Nemnda bemerket at UDI hadde gitt klageren tilsagn om en ny oppholdstillatelse etter lovens § 38 dersom UNE opprettholdt tilbakekallet. Nemnda mente at dette ikke kunne være avgjørende for UNEs vurdering. Da krav om forholdsmessighet ble inntatt i statsborgerloven, var det fordi statsborgerens tilknytning skulle få betydning for om det ble fattet vedtak om tilbakekall eller ikke. Nemnda mente derfor at tilknytningen burde være utslagsgivende for vurderingen av om tilbakekall var forholdsmessig, ikke for vurderingen rundt en ny tillatelse.

 

Nemnda mente at klagerens djiboutiske identitet var sannsynliggjort. Klageren fremla et gyldig djiboutisk pass ved søknaden om familieinnvandring, og det var ikke opplysninger som ga grunn til å betvile at han da oppga sin riktige identitet. UNE endret den registrerte identiteten og påpekte at klageren derfor måtte søke nytt norsk pass.