Sammendrag: Utvisning

Bakgrunn

Klageren hadde kommet til Norge på turistvisum. Han ble stoppet i en utlendingskontroll, og politiet mistenkte at han jobbet ulovlig. UDI utviste klageren. Bakgrunnen var at han hadde arbeidet ulovlig i Norge, og UDI mente også at det ulovlige arbeidet var knyttet til arbeidslivskriminalitet.

UNEs vurdering

UNE viste til at man måtte ha arbeidstillatelse for å arbeide i Norge, se utlendingsloven § 55. UNE mente det var mest sannsynlig at klageren hadde arbeidet ulovlig og la avgjørende vekt på opplysningene fra politikontrollen. UNE kom også til at overtredelsen kunne knyttes til arbeidslivskriminalitet og at overtredelsen av bestemmelsen derfor var grov. De grunnleggende vilkårene for å utvise klageren var dermed oppfylt.

UNE vurderte deretter om de ulovlige handlingene var så alvorlige at klageren skulle utvises, eller om hensynet til ham eller den nærmeste familien veide så tungt at han likevel ikke burde utvises (forholdsmessigheten).

Ulovlig arbeid er alvorlig av flere grunner. Det undergraver en regulert og kontrollert innvandring, som er et viktig formål med utlendingsloven. Det bryter også med en rekke lover og regler og bidrar til å svekke samfunnsstrukturene. Utvisning av personer som arbeider ulovlig kan også virke forebyggende. Det er i tillegg straffbart å jobbe ulovlig i Norge.

Forholdets alvor ble skjerpet av at det ulovlige arbeidet kunne knyttes til arbeidslivskriminalitet og at dette har betydelige konsekvenser for samfunnet, blant annet ved at fellesskapet taper store inntekter og at velferdsordningene i Norge mister legitimitet. På lang sikt kan dette få enda mer alvorlige konsekvenser ved at Norge i verste fall kan mangle lovlydige virksomheter til å utføre oppdrag for private og det offentlige.

Klageren hadde forsvunnet, og det var ikke dokumentasjon på at han hadde forlatt Norge. UNE mente dette skjerpet forholdets alvor. Samlet sett var handlingene en alvorlig overtredelse av utlendingsloven. Signaleffekten overfor andre utlendinger (allmennpreventive hensyn) og hensynet til den alminnelige rettsoppfatningen talte for utvisning i slike saker.

Videre mente UNE at utvisning ikke var uforholdsmessig. Han hadde aldri hatt oppholdstillatelse i Norge. UNE antok at han hadde sterk tilknytning til hjemlandet. Han hadde ikke nære nok familierelasjoner i Norge til at de fikk betydning for vurderingen.

UNE kom til at det heller ikke var aktuelt å gi tilleggstid istedenfor utvisning, se utlendingsloven § 70. Klageren hadde ikke oppholdstillatelse og søkte heller ikke om det. Det følger av forarbeidene til § 70 annet ledd at det ikke er behov for å vurdere å gi tilleggstid i slike tilfeller. Innreiseforbudet på to år var heller ikke uforholdsmessig.

UNE mente videre at det var riktig å benytte adgangen til å utvise i denne saken. Utvisning var i tråd med UNEs praksis i liknende saker, og hensynet til likebehandling talte derfor for å utvise. UNE besluttet dermed å utvise klageren med to års innreiseforbud. Klageren ble også registrert i Schengen informasjonssystem (SIS) slik at han ikke hadde lov til å reise inn i Schengenområdet så lenge innreiseforbudet varte.