Sist oppdatert: 29.08.2023 29.08.2023

Sammendrag: Familie

UNE mente det forelå sterke rimelighetsgrunner i saken, og at klageren derfor måtte få søke om familieinnvandring fra Norge. Søknaden hans ble returnert til UDI for realitetsbehandling.

Sakens bakgrunn

Klageren kom til Norge og søkte om beskyttelse. Etter å ha fått endelig avslag fra UNE, søkte han om familieinnvandring med sin samboer. UDI avslo søknaden fordi en utlending i utgangspunktet ikke kan søke om familieinnvandring mens han befinner seg i Norge. UNE opprettholdt senere denne avgjørelsen.
 
Etter Talibans maktovertakelse ba klagerens fullmektig UNE om å vurdere søknaden om beskyttelse på nytt. Senere ba han også om ny behandling av søknaden om familieinnvandring. Klagerens fullmektig argumenterte for at det forelå sterke rimelighetsgrunner fordi klageren hadde fått et barn i Norge, og fordi forholdene i Afghanistan hadde endret seg. Det måtte derfor gjøres unntak i saken, slik at klageren kunne søke om familieinnvandring fra Norge.
 
UNE behandlet de to sakene samtidig.
 

UNEs vurdering

UNE viste til at lovens utgangspunkt er at en utlending må ha fått oppholdstillatelse før innreisen til Norge. Det er mange unntak fra dette utgangspunktet, se utlendingsloven § 56 og utlendingsforskriften § 10-1.
 
UNE vurderte om klageren var omfattet av et av unntakene. Da klageren fremmet søknaden om familieinnvandring, hadde han fått endelig avslag på sin søknad om asyl og hadde ikke lovlig opphold i Norge. Han hørte dermed ikke til noen av de persongruppene som likevel kan fremme søknad fra riket, se utlendingsforskriften § 10-1 tredje ledd.
 
UNE mente imidlertid at det forelå sterke rimelighetsgrunner i saken, slik at søknaden likevel burde behandles mens klageren oppholdt seg i Norge. Se utlendingsforskriften § 10-1 fjerde ledd.
 
UNE trakk blant annet frem at søkere fra Afghanistan i utgangspunktet skal levere dokumenter til søknader om familieinnvandring hos et av søknadssentrene i Islamabad, Karachi eller Lahore i Pakistan. Som følge av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan og fordi det var vanskelig å passere landegrensene, innførte UDI i september 2021 en ordning hvor familiemedlemmer (referansepersoner) kan levere søknad om familieinnvandring i Norge på vegne av et familiemedlem som oppholder seg i Afghanistan. Ordningen er midlertidig. UNE påpekte at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan var bedret, mens det hadde blitt enda vanskeligere å passere grensen til Pakistan lovlig. Pakistan hadde blitt betydelig strengere med å gi visum til afghanske borgere, også afghanere som trengte å reise inn i Pakistan for å kunne søke om familieinnvandring til Norge.
 
UNE mente det fremstod som usikkert om klageren ved en retur til Afghanistan, innen rimelig tid og på lovlig måte, ville kunne krysse grensen til Pakistan for å fremsette ny søknad om familieinnvandring. UNE mente dessuten at det var urimelig å henvise klageren til ny søknad fra hjemlandet, når andre søkere fra Afghanistan kunne søke via familiemedlemmer i Norge. UNE bemerket også at klageren hadde et barn i Norge, og mente det var til barnets beste at faren kunne søke om familieinnvandring fra Norge og bo her mens den ble behandlet.
 
UNE påpekte at det var innvandringsregulerende hensyn i saken. Klageren hadde oppholdt seg i Norge ulovlig over flere år, og hadde blitt utvist på grunn av dette. UNE mente imidlertid det ville medføre et urimelig resultat dersom klagerens søknad om familieinnvandring ikke ble behandlet mens klageren oppholdt seg i Norge. Etter en helhetsvurdering kommet UNE derfor til at det forelå sterke rimelighetsgrunner etter utlendingsforskriften § 10-1 fjerde ledd.
 
UNE mente at UDIs vedtak om utvisning ikke var til hinder for at klageren nå fikk søke familieinnvandring fra Norge. UDI måtte ta stilling til hvilken betydning vedtaket om utvisning skulle få ved en realitetsbehandling av familieinnvandringssaken.
 
UNE påpekte at det å behandle søknaden om familieinnvandring mens klageren oppholdt seg i Norge også bidro til at hans søknad om opphold i Norge gikk i riktig spor, siden UNE mente det var åpenbart at klageren kom til Norge for å være sammen med sin ektefelle og ikke fordi han hadde et beskyttelsesbehov.
 
UNE viste til at saken ble returnert til UDI, som måtte vurdere om vilkårene for oppholdstillatelse var oppfylt.

Var dette sammendraget nyttig?