Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Da klageren søkte om beskyttelse i Norge, oppga han at han var født i Afghanistan og var afghansk statsborger. Han sa at han var 14 år gammel og at han ikke hadde noen ID-dokumenter. Faren hadde blitt drept i Afghanistan da klageren var liten, og moren hadde bestemt seg for å ta med ham og søsknene til Pakistan. Senere ble broren drept, og moren tok da med seg resten av barna til Iran. Familien reiste siden til Europa. Underveis kom klageren bort fra moren og søsknene.

Etter at det ble gjort aldersundersøkelser av klageren, vurderte UDI at han var mellom 17 og 18 år gammel. Den oppgitte alderen på 14 år ble utelukket.

UDI ga klageren beskyttelse. UDI mente at han hadde oppgitt uriktig alder, men tok likevel utgangspunkt i at han var mindreårig. Sikkerhetssituasjonen på hjemstedet var ustabil, og UDI tok hensyn til at klageren var under 18 år og dermed var mer sårbar enn voksne. I vedtaket gjorde UDI klageren oppmerksom på at oppholdstillatelsen kunne tilbakekalles dersom han hadde gitt uriktige opplysninger. Klageren fikk senere permanent oppholdstillatelse og norsk statsborgerskap.

Flere år senere kom det frem i en verifisering at klageren var identisk med en pakistansk borger født flere år før det klageren hadde opplyst. Verifiseringen ble gjort i saken til det som viste seg å være klagerens bror. Politiet siktet klageren for å ha gitt falsk forklaring og oppgitt uriktig identitet til norske myndigheter. I politiavhør opplyste han at familien er etniske afghanere, men at de har bodd i Pakistan og er pakistanske statsborgere. En av hans brødre bodde i Norge, mens resten av familien bodde i Pakistan. De var født i Afghanistan. De pakistanske dokumentene var kjøpt og betalt. Klageren svarte også at han ikke hadde visst at han hadde pakistanske ID-dokumenter da han søkte om asyl i Norge.

Politiet underrettet utlendingsmyndighetene om siktelsen. På bakgrunn av dette opprettet UDI tilbakekallssak og forhåndsvarslet om at UDI vurderte å tilbakekalle hans norske statsborgerskap, i tillegg til å utvise ham og melde ham inn i Schengen informasjonssystem (SIS). I tilsvaret fastholdt klageren at han var 14 år gammel da han kom til Norge og søkte asyl og at han ikke var klar over at han og familien hadde pakistanske ID-dokumenter.

Klageren ble dømt til fengsel for å ha forklart seg uriktig om sin identitet og holdt tilbake opplysninger om at han var pakistansk statsborger.

UDI kalte tilbake det norske statsborgerskapet. Klageren ble også utvist og innmeldt i SIS med varig innreiseforbud.

Vedtakene om tilbakekall og utvisning ble påklaget. I UNE ble saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte. I nemndmøtet opplyste klageren at den identiteten som hadde kommet frem i verifiseringen, var hans egentlige identitet. Han var født i Pakistan, men faren var derimot født i Afghanistan og kom til Pakistan da han var ung. Klageren sa også at han hadde en ektefelle i Pakistan.

UNEs vurdering

Nemnda vurderte først om det norske statsborgerskapet skulle tilbakekalles. Et statsborgerskap kan tilbakekalles dersom søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller holdt tilbake opplysninger som er av vesentlig betydning for vedtaket.

Nemnda mente at det ikke var tvilsomt at klageren gjentatte ganger og over en lang periode bevisst hadde gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter. De uriktige opplysningene omfattet navn, alder, statsborgerskap, familieforhold og øvrig asylforklaring. Nemnda mente også at disse opplysningene hadde vært av vesentlig betydning for at klageren fikk midlertidig og permanent oppholdstillatelse og senere statsborgerskap. Vedtaket om oppholdstillatelse bygget på at klageren var en "enslig mindreårig asylsøker" fra Afghanistan. I realiteten var han verken enslig eller fra Afghanistan. Nemnda viste også til at opplysninger om alder, familienettverk og omsorgspersoner er av vesentlig betydning, særlig i asylsaker. De grunnleggende vilkårene for å tilbakekalle statsborgerskapet var derfor oppfylt.

Nemnda vurderte deretter om det var uforholdsmessig med tilbakekall. Det vil si om det var et rimelig forhold mellom klagerens handlinger og den byrden han og hans familiemedlemmer ble påført ved at han mistet statsborgerskapet. Det er av grunnleggende betydning for norske myndigheter å kjenne identiteten til dem som får oppholdstillatelse og senere statsborgerskap i Norge. Rettighetene og pliktene man får i Norge, er i stor grad knyttet til at en person er den han har utgitt seg for å være. Norske myndigheter går god for den identiteten søkeren har oppgitt når man får norsk pass, og bruk av falske identiteter kan i verste fall være knyttet til kriminalitet og utgjøre en risiko for samfunnet. Det muliggjør også utnyttelse av velferdssystemet.

Vurderingen av om vilkårene for en oppholdstillatelse eller statsborgerskap er oppfylt, er i stor grad basert på søkerens egne opplysninger. Myndighetene har ikke mulighet til å kontrollere om hvert enkelt dokument eller opplysningene i det er korrekte. Systemet er derfor i stor grad basert på tillit. Uriktige opplysninger gjør det vanskelig å vurdere en sak på korrekt måte, og det undergraver en regulert og kontrollert innvandring til Norge. 

Klageren hadde gitt uriktige opplysninger både i forbindelse med asylsøknaden, i søknaden om permanent oppholdstillatelse og i søknaden om norsk statsborgerskap. Det var først i politiavhør at han innrømmet å ha gitt uriktige opplysninger. At klageren hadde utnyttet de lave dokumentasjonskravene for asylsøkere til å gi uriktige opplysninger, var etter nemndas syn et grovt misbruk av asylinstituttet og svært alvorlig. Klageren hadde ved å oppgi uriktig nasjonalitet gitt grovt uriktige opplysninger, og det skulle derfor mer til for å mene at det var uforholdsmessig å tilbakekalle statsborgerskapet.

Nemnda så deretter på klagerens tilknytning til Norge. Nemnda mente at klageren hadde en solid tilknytning. Han hadde bodd i Norge i over 11 år og vært norsk statsborger i seks år. Han hadde fullført videregående skole og fått fagbrev, og etter dette hatt ulike deltids- og heltidsstillinger. Klageren var også godt integrert. Han snakket godt norsk og var i full jobb etter å ha tatt utdanning her. Dette kunne likevel ikke veie opp for grovheten i bruddene på utlendings- og statsborgerloven. Nemnda mente også at det ikke ville være vanskelig for klageren å reintegrere seg ved en retur til hjemlandet. Han hadde både sin kommende ektefelle og resten av sin familie der, i tillegg til utdanning og arbeidserfaring fra Norge som ville gjøre ham attraktiv på arbeidsmarkedet. Det var heller ikke noe som tydet på at han ville bli statsløs dersom hans norske statsborgerskap ble tilbakekalt.

Nemnda mente også at allmennpreventive hensyn talte for at tilbakekall ikke var uforholdsmessig. Klageren var langt fra den eneste unge pakistanske mannen som hadde søkt beskyttelse i Norge og Europa ved å utgi seg for å være mindreårig afghaner uten omsorgspersoner i hjemlandet. Det ville sende uheldige signaler om klageren fikk beholde sitt norske statsborgerskap på dette grunnlaget. Nemnda la derimot mindre vekt på at klageren var idømt fengselsstraff for å ha gitt falsk forklaring og at han kunne bli møtt med et eventuelt tilbakebetalingskrav fra NAV.

Sett hen til alvorligheten i misbruket av asylsystemet, mente nemnda at det ikke var uforholdsmessig overfor klageren og hans familie å tilbakekalle hans norske statsborgerskap.

Nemda vurderte deretter om klageren skulle få en ny oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge. Nemnda viste til at det var tungtveiende innvandringsregulerende hensyn i saken. Også allmennpreventive hensyn gjorde seg relativt tungt gjeldende, siden dette er forhold myndighetene ønsker å motvirke. At klageren fikk oppholdstillatelse kunne også ha konsekvenser for lignende saker, og dermed for omfanget av oppholdstillatelser i Norge.

Selv om 11 års botid i Norge er lenge, skal det mye til for at tilknytning opparbeidet i voksen alder alene blir utslagsgivende. Når det gis oppholdstillatelser til voksne på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge, er det personer som har lang oppholdstid i kombinasjon med andre forhold, som dårlig helse, høy alder, svekkede returforutsetninger, familiesituasjon, barns tilknytning til Norge eller liknende. Etter nemndas syn var det ingen slike forhold i klagerens sak. Han fikk derfor ikke ny oppholdstillatelse.

Nemnda mente videre at vilkårene for utvisning var oppfylt. Nemnda måtte derfor vurdere om det ville være uforholdsmessig å utvise klageren. Det vil si om handlingene var så alvorlige at han skulle utvises, eller om hensynet til ham eller hans nærmeste familie veide så tungt at han ikke burde utvises. Handlingene var i utgangpunktet svært alvorlige. Han hadde dessuten bare i begrenset grad medvirket til å oppklare sin egen identitet. Han fastholdt i lang tid at han var borger av Afghanistan og at han ga riktige opplysninger om alder da han søkte om asyl. Klageren fikk oppholdstillatelse på grunnlag av disse opplysningene, og det var et grovt misbruk av asylinstituttet. 

Nemnda viste til at det får konsekvenser både for andre asylsøkere og for samfunnet som helhet at utlendingsmyndighetene må bruke tid og ressurser på å behandle søknader fra utlendinger som ikke har noe reelt behov for beskyttelse. Misbruk regnes derfor som svært alvorlig. En utvisning kan bidra til å avskrekke andre fra å misbruke asylsystemet. Uriktige opplysninger om statsborgerskap er også i forvaltningspraksis ansett som et meget alvorlig brudd på utlendingsloven. Det var etter nemndas syn ikke noe som tilsa en annen vurdering her.

Nemnda så deretter på hensynet til klageren og hans familie. Nemnda viste til at vurderingen av en utvisning ville være uforholdsmessig overfor klageren i stor grad sammenfalt med vurderingen av om det var uforholdsmessig å tilbakekalle statsborgerskapet. Nemnda la likevel mindre vekt på klagerens oppholdstid i Norge i utvisningssaken enn i tilbakekallsaken. I utvisningssaker tillegges opphold på uriktig grunnlag liten vekt, også når det er snakk om lang botid. Etter nemndas syn var det ikke forhold som kunne oppveie klagerens meget alvorlige brudd på utlendingsloven. Verken i forhold til klageren selv eller hans familie var utvisning uforholdsmessig.

Når det gjaldt vurderingen av innreiseforbudets lenge, viste nemnda til at klagerens handlinger lå innenfor det som ble vurdert som en alvorlig trussel mot offentlig orden. Et varig innreiseforbud var derfor i tråd med praksis. Det var heller ikke forhold i saken som tilsa at innreiseforbudet skulle begrenses. UNE var også enig i SIS-registreringen.

Nemnda mente at klageren ikke var vernet mot retur til Pakistan, og at det ikke var farlig for ham å reise tilbake.