Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren kom til Norge på Schengen-visum. Hun søkte deretter om oppholdstillatelse med sin samboer. I søknaden opplyste klageren blant annet at hun var profesjonell sanger og hadde jobbet som artist i flere land i 8 år.

UDI avslo søknaden på formelt grunnlag fordi klageren ikke fylte vilkårene for å søke om oppholdstillatelse fra Norge. UDI viste til at samboere som oppholder seg i Norge på Schengen-visum, ikke har anledning til å søke om oppholdstillatelse fra Norge. UDI viste også til at det heller ikke var dokumentert at klageren hadde kompetanse som faglært.

I klageomgangen ble det hevdet at klageren hadde blitt informert av UDI høsten 2020 om at det var mulig å søke om oppholdstillatelse fra Norge dersom man hadde fagutdanning eller spesielle kvalifikasjoner. Det var også et brudd på veiledningsplikten at UDI hadde fattet vedtak seks måneder etter at klageren hadde levert søknaden og ikke informert om at hun måtte søke om oppholdstillatelse fra hjemlandet. Det ble også anført at det var urimelig at klageren ikke kunne levere søknaden i Norge, spesielt sett hen til den pågående koronapandemien. Klageren var ikke vaksinert, og hjemlandet var hardt rammet. Siden utviklingen av koronapandemien var uforutsigbar, og det var usikkert når partene kunne se hverandre igjen, ville det være et brudd på retten til familieliv etter den europeiske menneskerettskonvensjonen dersom klageren måtte forlate Norge. Det ville også medføre praktiske og økonomiske ulemper, siden hun ikke hadde fast jobb eller bolig i hjemlandet og derfor måtte bli forsørget av ektefellen. I tillegg ville det påløpe utgifter til hjemreise og nytt søknadsgebyr, noe som ville være en uforholdsmessig stor økonomisk byrde for partene.

UNEs vurdering

Utgangspunktet i utlendingsloven er at en utlending skal ha fått oppholdstillatelse før han eller hun reiser inn i Norge. Et unntak gjelder for samboere, som kan søke om oppholdstillatelse fra Norge. Dette gjelder likevel ikke hvis utlendingen oppholder seg i Norge på Schengen-visum. Dette er begrunnet i hensynet til å verne om visuminstituttet. Siden klageren oppholdt seg i Norge på Schengen-visum, falt hun utenfor dette unntaket.

Det gjøres også unntak for utlendinger som har kompetanse som faglært. UNE så derfor på om klageren hadde slik kompetanse. Klagerens høyeste fullførte utdanning var på videregående nivå, allmennfaglig retning. Hun var derfor ikke ansett som faglært basert på utdanningen sin.

UNE så deretter på om klageren hadde kompetanse som faglært basert på spesielle kvalifikasjoner. Det kreves da at utlendingen må ha fått kompetanse gjennom praktisk arbeidserfaring som tilsvarer minst en norsk fagutdanning på videregående skoles nivå. Dette vil normalt kreve flere år med målrettet kompetanseheving, og utlendingen må kunne dokumentere praktisk erfaring og opplæring av minst dobbelt så lang varighet som den manglende formelle utdanningen. Klageren hadde lagt frem tre ulike Letters of Recommandation fra ulike arbeidsgivere. Av disse fremgikk det blant annet at hun hadde vært med i husbandet og at hun var meget talentfull. UNE mente at dokumentasjonen klageren hadde lagt frem, ikke var tilstrekkelig detaljert. Det var blant annet ingen detaljerte opplysninger om stillingsprosent, arbeidsoppgaver, opplæring, ansvar og kvalifikasjoner. Klageren hadde også lagt frem en CV, men UNE kunne ikke legge vekt på opplysningene i denne uten at de var underbygget av annen dokumentasjon.

UNE vurderte deretter om det var sterke rimelighetsgrunner som talte for at søknaden likevel skulle tas til behandling. Dette unntaket åpner for at en sak likevel kan behandles der det vil være helt urimelig å ikke gjøre det. For at dette unntaket skal gjelde, må søknaden skille seg vesentlig fra andre saker. At klageren hadde samboer i Norge var ikke en sterk rimelighetsgrunn. Dette er vanlig i denne typen saker, og det var heller ikke spesielle forhold ved klagerens sak som tilsa en annen konklusjon. UNE tok hensyn til at klageren ville bli atskilt fra samboeren dersom hun måtte forlate Norge, men viste til at atskillelsen ikke ville bli varig hvis klageren søkte om ny oppholdstillatelse og vilkårene da var oppfylt.

UNE mente dessuten at det ikke var et brudd på veiledningsplikten at klageren hadde fått beskjed av UDI om at det var mulig for faglærte å søke om oppholdstillatelse fra Norge. Det var heller ikke brudd på veiledningsplikten at UDI hadde fattet vedtak først seks måneder etter at søknaden ble levert uten å informere om at hun måtte søke fra hjemlandet. UNE viste til at alle som søker om oppholdstillatelse, har et eget ansvar for å sette seg inn i regelverket. Dessuten hadde klageren i et brev til UDI opplyst at hun hadde fått beskjed om at hun måtte reise til hjemlandet og levere søknaden derfra.

Det var ikke urimelig at klageren måtte returnere til hjemlandet for å levere søknaden der. UNE viste til at praktiske og økonomiske forhold ikke utgjør sterke rimelighetsgrunner etter regelverket, og det var etter en helhetsvurdering ikke sterke rimelighetsgrunner i saken. Det var heller ikke brudd på retten til familieliv. UNE konkluderte derfor med at søknaden ikke kunne tas til behandling.