Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren hadde tidligere fått endelig avslag på sin søknad om beskyttelse, og han hadde flere ganger bedt UNE om å vurdere saken på nytt.

 

Hans advokat ba nå UNE om å omgjøre sin tidligere avgjørelse. Grunnen var at klageren var oromo-aktivist og hadde organisert og deltatt på demonstrasjoner både i Norge og hjemlandet. Han hadde kritisert regimet i videoer på sosiale medier og intervjuet fremtredende personer for en oromo-nyhetsside. Familien i hjemlandet hadde blitt oppsøkt av lokale myndigheter som følge av hans aktivitet, og brødrene hadde flyktet fra hjemstedet på grunn av dette.

 

UNE ba klageren om mer informasjon og ba ham forklare mer om sin aktivitet i oromo-miljøet i Norge. Han svarte blant annet at han hadde hatt en aktiv rolle i det politiske miljøet siden han kom til Norge, og han hadde en stor rolle i de fleste demonstrasjoner mot det etiopiske regimet. Sendinger fra noen av demonstrasjonene hadde blitt overført på nettet.

 

UNEs vurdering

UNE kalte klageren inn til et nemndmøte. I møtet forklarte han blant annet at han var eksponert på internett under et annet navn enn det han oppga da han først kom til Norge. Dette navnet var hans faktiske navn. Klageren hadde organisert demonstrasjoner i hjemlandet fra Norge. Han gjentok at brødrene hans hadde flyktet etter trusler fra de lokale myndighetene.

 

Landrådgiver møtte også i nemnda for å redegjøre for situasjonen i Etiopia. Han fortalte blant annet at oromoene er den nest største folkegruppen i Etiopia. Den sittende presidenten regnes som tilhørende oromoene. Etter at han ble valgt i 2018, var det i realiteten slutt på det Tigray-dominerte regimet. I deler av landet foregår det imidlertid væpnet opprør, blant annet der klagerens fødested ligger. I disse områdene er det lav terskel for at sivile anklages for å delta i opprørene, og man kan utsettes for vold særlig under avhør. I hovedstaden Addis Abeba vil fokuset derimot dreie seg om opposisjonsledere som kan utfordre regjeringen eller personer som knyttes til terrorvirksomhet. Kontakten mellom sentrale og regionale myndigheter er dessuten begrenset.

 

Landrådgiveren fortalte også at som største folkegruppe vil man som oromo ikke være spesielt utsatt i Addis Abeba med bakgrunn i etnisitet. Videre vil sentralmyndighetenes interesse for den etiopiske diasporaen sammenfalle med fokuset i hovedstaden, altså personer med en ekstrem nasjonalistisk holdning, tilbøyelighet til voldelig motstand og stor mobiliseringsevne. Dette vil dreie seg om noen få personer. Hvorvidt diasporaen i Norge overvåkes, er usikkert. I den grad det foregår, må en slik overvåkning underlegges en prioriteringsstrategi. Det skal mye til for å skille seg ut i mengden av kritiske røster. Myndighetene vil konsentrere seg om personer som kan føre til destabilisering ved mobilisering av store folkegrupper mot styresmaktene.

 

Nemnda endret ikke på UNEs tidligere troverdighetsvurdering, der klagerens forklaring om politisk aktivitet i hjemlandet ikke ble lagt til grunn. Angående aktiviteten i Norge, tok nemnda ikke stilling til om denne var tilstrekkelig sannsynlig siden dette ikke var avgjørende for resultatet i saken.

 

Nemnda mente at klageren ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til hjemlandet. Se utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Nemnda anerkjente at klageren hadde et engasjement for oromoene og var politisk aktiv i Norge. Det var imidlertid ingen opplysninger i saken som tilsa at han hadde en sentral rolle eller en profil som ville gjøre ham utsatt ved retur til hjemlandet. Nemnda mente at hans rolle var beskjeden. Nemnda anerkjente at forklaringen om at familien hadde blitt truet av lokale myndigheter, kunne gi en subjektiv frykt. Nemnda la til grunn at to av brødrene hadde reist fra hjemstedet og mente at landrådgiverens beskrivelse av utviklingen i disse områdene var bekymringsverdig. Landinformasjonen om forholdene i hovedstaden, sammen med klagerens beskjedne profil og langvarige opphold i Norge, tilsa imidlertid at han ikke hadde noe å frykte ved retur til hjemstedet.

 

Det var heller ikke forhold ved den generelle sikkerhetssituasjonen som tilsa at klageren likevel hadde krav på beskyttelse. Se utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Verken forholdene på hjemstedet eller i hovedstaden var av en slik art at det dannet grunnlag for vern mot retur på generelt grunnlag. Nemnda vurderte returen til hovedstaden siden dette var hans siste faste bosted. Det var derfor ikke snakk om internflukt. Uansett mente nemnda at en retur til hovedstaden var både trygg og tilgjengelig. Basert på landinformasjonen om kontakten mellom lokale og sentrale myndigheter, hvem som kan være interessante for myndighetene og klagerens beskjedne profil, mente nemnda at klageren trygt kunne bosette seg her.

 

Nemnda påpekte videre at i saker som berører barn, skal hensynet til barnets beste være et grunnleggende hensyn. Dette følger av både utlendingsloven § 38 tredje ledd, Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 3. Klageren hadde to barn med norsk statsborgerskap. Han bodde sammen med barna og moren deres og forklarte at familien var avhengig av ham. Nemnda viste til at barna var i skolealder og ikke hadde alvorlige helseproblemer. De hadde dermed ikke særlige behov for tilsyn. Dersom moren skulle ha behov for hjelpetiltak, ville hun kunne søke om det fra offentlige instanser. Innvandringsregulerende hensyn talte uansett mot å gi en tillatelse i saken. Klageren hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet og oppholdt seg ulovlig i Norge. I tillegg kom hensynet til en kontrollert innvandring. UNE mente at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn som ga grunnlag for en oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.