Sammendrag: Dublin
Klageren fikk ikke asylsøknaden behandlet i Norge. UNE mente han ville få en forsvarlig behandling av asylsøknaden sin ved retur til Polen.
Bakgrunn
Klageren kom til Norge og søkte beskyttelse. UDI avslo søknaden fordi man kunne kreve at Polen behandlet søknaden etter Dublin III-forordningen. Saken ble klaget inn til UNE. Klageren ble i mellomtiden uttransportert til Polen.
UNEs vurdering
Norge kan nekte å vurdere en søknad om beskyttelse dersom et annet europeisk land som har underskrevet Dublin III-forordningen (et medlemsland), er ansvarlig for å behandle søknaden, se utlendingsloven § 32 første ledd bokstav b. Dette gjelder for eksempel når et medlemsland har gitt asylsøkeren visum. Polen hadde utstedt Schengen-visum til klageren og hadde dermed ansvar for å behandle søknaden. Det at klageren ønsket å få søknaden behandlet i Norge, hadde ikke betydning. Norge hadde ikke ansvar for å behandle søknaden.
En asylsøker kan likevel få søknaden behandlet i Norge dersom søkeren har tilstrekkelig sterk tilknytning, for eksempel familiemedlemmer i Norge. UNE kom til at klageren ikke hadde en slik tilknytning til Norge. Han hadde en kjæreste i Norge, men en kjæreste ble ikke ansett som et familiemedlem etter forordningen.
Det var heller ingen andre særlige grunner som gjorde at Norge likevel burde behandle søknaden. Klageren var redd for å bli sendt videre fra Polen til hjemlandet, men UNE mente han ville få en forsvarlig asylsaksbehandling der.
Klageren var heller ikke vernet mot retur til Polen etter utlendingsloven § 73. Det var ikke en reell fare for at han ville bli utsatt for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur dit. Klageren risikerte heller ikke å bli returnert til et tredjeland i strid med prinsippet om «non-refoulment», det vil si til land der han ville bli utsatt for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling. UNE var kjent med at det etter krigsutbruddet i Ukraina i februar 2022 har vært et stort press på det polske mottakssystemet. Likevel mente UNE at polske myndigheter hadde tilstrekkelig kapasitet til å behandle asylsaker på en forsvarlig måte.
Klageren fikk ikke behandlet asylsøknaden i Norge.