Sist oppdatert:
30.11.2023
30.11.2023
Sammendrag: Utvisning
En kvinne ble utvist i to år fordi hun reiste inn til Norge med 7,4 gram marijuana og aksepterte et forelegg for brudd på straffeloven. UNE la ikke vekt på at narkotikaen var til eget bruk. Klageren ble også meldt inn i Schengen informasjonssystem (SIS) selv om hun hadde billetter til en konferanse i et annet Schengen-land.
Bakgrunn
Da klageren kom til Norge med fly fra London ble hun ransaket etter at en narkotikahund hadde markert på henne. Det ble funnet 7,4 gram marijuana på henne, og hun aksepterte et forelegg på 7000 kroner for brudd på straffeloven § 231 første ledd. Hun forklarte at hun brukte marijuana for å få sove og at hun hadde glemt at hun hadde det med seg. Hun kom til Norge for å besøke en venninne.
I klagen skrev advokaten at kvinnen hadde misforstått betydningen av å "oppbevare" og "innføre" i straffeloven § 231. Hun trodde det var lovlig i Norge å bruke og oppbevare hasj hvis man var avhengig av det. Hun hadde rent rulleblad og aldri hatt kontakt med politiet i noe europeisk land. Advokaten mente at klageren ikke burde meldes inn i SIS fordi hun hadde kjøpt billetter til et annet Schengen-land for å delta på en konferanse og besøke venner der.
UNEs vurdering
UNE vurderte om klagerens handlinger var så alvorlige at hun skulle utvises, eller om hensynet til henne veide så tungt at hun ikke burde utvises (forholdsmessighetsvurdering).
For å vurdere hvor alvorlige handlingene er tar UNE hensyn til både straffen som er gitt, og maksimalstraffen som kan gis etter lovbestemmelsen i straffeloven. I dette tilfellet var maksimalstraffen (øvre strafferamme) fengsel i to år.
Innførsel av narkotika vurderes strengt i utlendingsforvaltningens praksis. Det gjelder uavhengig av kvantum. Strafferammen i bestemmelsen taler for en streng praksis ved narkotikalovbrudd. UNE mente det var uten betydning for vurderingen av hvor alvorlig handlingen var at narkotikaen var ment for eget bruk. Det er viktig at myndighetene reagerer strengt på narkotikakriminalitet, som er et stort samfunnsproblem.
UNE påpekte at det var klagerens ansvar å sette seg inn i reglene i Norge. Det hadde derfor ikke betydning at klageren hadde misforstått regelverket. Det at klageren ikke hadde vært straffet tidligere hadde heller ikke betydning for hvor alvorlig handlingene var.
UNE mente dermed at handlingene klageren var straffet for var relativt alvorlige. Signaleffekten overfor andre utlendinger (allmennpreventive hensyn) og hensynet til den alminnelige rettsoppfatningen talte for utvisning.
Når det gjaldt hensynet til klageren selv, så hadde hun ingen tilknytning til Norge. Hun hadde kun vært her på et kort besøk og hadde en venninne her, men ingen familie. UNE mente derfor at hensynet til klageren ikke veide så tungt at hun ikke burde utvises (utvisning var ikke uforholdsmessig).
UNE mente at et innreiseforbud på to år var rimelig for det lovbruddet hun var utvist for. Hovedregelen er at innreiseforbudet blir registrert i SIS, og UNE mente det ikke var grunn til å la være å registrere i denne saken. Klageren kunne søke om å få reise til konferansen hos det aktuelle Schengen-landets myndigheter selv om hun var innmeldt i SIS.