Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte første gang om familiegjenforening med sin norske ektemann i 2013. Hun opplyste at hun var født på første halvdel av 1990-tallet, og fremla pass og vigselsattest i tråd med oppgitt fødselsår. Søknaden ble innvilget av Utlendingsdirektoratet (UDI). Men før klageren reiste til Norge ble oppholdstillatelsen tilbakekalt. Klageren ble også utvist. Det hadde kommet for en dag at passet var forfalsket. Infrarød scanning av passet hadde vist at fødselsåret var endret.

Noen år senere søkte klageren om familieinnvandring på nytt. Hun opplyste nå at hun hadde fått et barn som var norsk statsborger, som sin far. UDI mente at klagerens identitet ikke var sannsynliggjort, og avslo søknaden. Det var heller ikke sannsynliggjort at klageren var over 18 år da hun inngikk ekteskap. Ekteskapet kunne derfor ikke anerkjennes etter ekteskapsloven § 18 a, slik bestemmelsen lød dengang.

Avslaget ble påklaget til Utlendingsnemnda (UNE). Klageren viste til at hun hadde gjort alt hun kunne for å sannsynliggjøre sin identitet. Hun hadde lagt frem forskjellig dokumentasjon som underbygget identiteten, blant annet nytt hjemlandspass. Hun viste også til at hennes norske barn ville bli frarøvet en norsk oppvekst dersom klageren ikke fikk oppholdstillatelse i Norge. Barnet kunne ikke flytte til Norge uten sin mor.

Klagerens andre barn ble født mens saken var til klagebehandling i UDI. Det ble også fremlagt dokumentasjon på at hennes eldste barn hadde autisme. Klagerens situasjon i det landet hun oppholdt seg i, alene med to små barn, var svært vanskelig. Hun måtte få oppholdstillatelse i Norge hvor både hennes ektemann, mor og flere søsken allerede bodde.

I klageoversendelsen til UNE påpekte UDI at nye undersøkelser hadde styrket mistanken om at klageren hadde oppgitt uriktig identitet. En slektning hadde gitt opplysninger om hennes navn og alder i sin egen utlendingssak noen år tidligere.

UNEs vurdering

Innledningsvis understreket UNE at det er svært viktig å kjenne identiteten til personer som oppholder seg i Norge. En person som søker om oppholdstillatelse må derfor legge frem pass eller et annet legitimasjonsdokument som er utstedt av offentlig myndighet. Dokumentet må være utstedt på riktig måte, og det må sannsynliggjøre at den oppgitte identiteten er korrekt. UNE viste til utlendingsloven § 8 og utlendingsforskriften kapittel 10 m.m.

UNE konkluderte med at klageren ikke hadde fremlagt tilfredsstillende dokumentasjon på sin identitet. UNE viste til at fødselsåret i det første passet var endret. Også opplysningene om klagerens alder som hadde blitt gitt av en slektning noen år tidligere, underbygget at klagerens oppgitte fødselsår ikke var riktig. Klageren hadde derfor ikke fremlagt pass med korrekt fødselsår, og dokumentasjonskravet var ikke oppfylt.

UNE vurderte om det var grunnlag for å gjøre unntak fra dokumentasjonskravet. Etter UNEs praksis, som er basert på føringer i lovens forarbeider, er det aktuelt å gjøre unntak i saker hvor det ikke er mulig å skaffe pass fra hjemlandet, eller hvor det vil være urimelig å kreve det. UNE kunne ikke se at det var umulig for klageren å skaffe seg gyldig pass. Hun hadde allerede levert inn flere pass i saken. UNE mente at det heller ikke var urimelig å kreve at hun fremla gyldig pass. UNE så derfor ingen grunn til å gjøre unntak fra dokumentasjonskravet.

Ettersom klageren ikke hadde fremlagt pass, var det grunnlag for å nekte henne oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 59.

Når det gjaldt hensynet til klagerens to norske barn, kom UNE til at det ville være best for dem om hun fikk oppholdstillatelse i Norge. Hensynet til barnets beste er grunnleggende, men ikke til hinder for at andre forhold - som for eksempel innvandringsregulerende hensyn - tillegges avgjørende vekt. Etter en konkret vurdering mente UNE at hensynet til barna ikke kunne få gjennomslag. Det var ikke tilstrekkelig at det ene barnet hadde autisme, eller at det ville påvirke barnas mulighet for kontakt mellom begge foreldre negativt dersom klageren ikke fikk oppholdstillatelse. Hva gjaldt barnas rett til å bo i Norge, viste UNE til at de kan bo med deres norske far her i landet. Det forelå ingen opplysninger om at faren manglet omsorgsevne. Det forelå heller ingen varige hindre for at familiegjenforening kunne skje en gang i fremtiden.

I helhetsvurderingen la UNE vekt på at norske myndigheters behov for å vite identiteten til personer som oppholder seg her, veier tungt. Det er understreket i lovens forarbeider at det i en sak om oppholdstillatelse på grunnlag av familiebånd som regel ikke vil være grunn til å fravike utgangspunktet om at utlendingen må sannsynliggjøre sin identitet ved å legge frem dokumentasjon.

At familien måtte leve fra hverandre frem til vilkårene er oppfylt, medførte ikke et brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8.

UNE viste videre til at klageren ikke kunne få oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 40. Blant annet var klageren ikke over 18 år da hun giftet seg, jf. ekteskapsloven § 18 a slik bestemmelsen lød på vedtakstidspunktet.

Endelig kom UNE til at det ikke var grunnlag for å gi klageren oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket, jf. utlendingsloven §§ 38 og 49. UNE viste til at de samme grunnene som talte for å nekte henne tillatelse i medhold av § 59, tilsa at klageren heller ikke burde få tillatelse etter § 38.

Konklusjon

Klagen ble ikke tatt til følge.