Sist oppdatert:
18.07.2024
18.07.2024
Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Klageren søkte først beskyttelse som eritreer, men forklarte senere at hun var etiopisk. Hun fryktet retur som etnisk tigray og dessuten den generelle sikkerhetssituasjonen hjemme. Nemnda mente at hun ikke risikerte forfølgelse ved å vende tilbake til hjemlandet, og viste til landinformasjon om tigrayenes situasjon i Etiopia.
Bakgrunn
Klageren kom til Norge og søkte om beskyttelse. Hun oppga å være etnisk tigrinya fra Eritrea. Hun fryktet forfølgelse fordi hun tilhørte en spesiell menighet og hadde blitt arrestert som følge av det. UDI avslo søknaden fordi de mente hun ikke hadde sannsynliggjort identiteten sin, heller ikke at hun var oppvokst i Eritrea. UNE oppretthold senere UDIs vedtak.
I en omgjøringsanmodning flere år senere forklarte klageren at hun hadde løyet om sin identitet. Hun oppga nytt navn og fødselsdato og sa hun var etiopisk statsborger. I Etiopia hadde hun konvertert til å bli pinsevenn, noe storfamilien ikke likte. De ville kaste henne ut hjemmefra, og hun hadde reist til en større by for å arbeide. Arbeidsforholdene var dårlige, og hun fikk ikke lønnen hun var blitt lovet. Hun oppsøkte en menighet, som hjalp henne med å samle inn penger slik at hun kunne forlate landet. Hun hadde ikke lenger kontakt med familien sin i Tigray-området. Da hun kom til Norge, hadde hun fått råd om å fortelle at hun var fra Eritrea fordi hun ikke ville få beskyttelse som etiopier.
Klagerens advokat påpekte at situasjonen i Tigray-området var spent, og at situasjonen for etniske tigrayer i i Addis Abeba var usikker. Hun manglet dessuten nettverk begge steder.
UNEs vurdering
UNEs nemndleder besluttet å avholde nemndmøte i saken.
Klageren møtte i nemnda og forklarte seg. Hun fortalte blant annet at hun hadde fått råd om å oppgi at hun var eritreer for å få asyl i Norge. Hun hadde ikke noe som kunne underbygge identiteten. Familien hadde hun ikke hatt kontakt med siden krigen brøt ut for om lag tre år siden. De hadde ikke likt at hun konverterte til en annen religion, og derfor hadde hun forlatt hjemmet. Etter flere måneder med vanskelige arbeidsforhold hadde hun oppsøkt en menighet. De ga henne en plass å sove og samlet inn penger for at hun skulle kunne reise ut, slik at hun kunne leve i fred.
Landrådgiver møtte også i nemnda og forklarte seg blant annet om den generelle sikkerhetssituasjonen i Tigray, den humanitære situasjonen og infrastrukturen. Hun fortalte også om Addis Abeba og situasjonen for tigrayer der.
I sin beslutning skrev nemnda at de mente klagerens identitet ikke var sannsynliggjort. De viste blant annet til at hun ikke hadde gitt en god nok forklaring på hvorfor hun ikke kunne dokumentere identiteten sin. I mangel av andre opplysninger tok de imidlertid utgangspunkt i det hun hadde fortalt dem.
Nemnda mente videre at klageren ikke kunne nyte godt av det avdempede beviskravet som i utgangspunktet gjelder for beskyttelsessaker, fordi hun ikke hadde gjort det som kunne forventes for å opplyse saken. Hun hadde i en årrekke fastholdt det hun nå hadde innrømmet var en uriktig identitet. Hun hadde ikke fremlagt noe som kunne belyse hvem hun var, ut over hennes eget ord. Til nemnda hadde hun opplyst at det var vanskelig å skaffe dokumenter fordi telefonlinjene til foreldrene var ødelagt av krigen. Landrådgiveren hadde imidlertid forklart at infrastruktur for strøm og telefon var gjenopprettet.
Det var en rekke forhold i saken som svekket troverdigheten i klagerens forklaring. Nemnda valgte likevel å ta utgangspunkt i hennes opplysninger, fordi dette ikke var avgjørende for utfallet i saken.
Nemnda mente klageren ikke var flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Forholdene i hjemlandet tilsa ikke at etniske tigrayer i Tigray på generelt grunnlag hadde grunn til å frykte forfølgelse. Det var humanitære utfordringer der, men disse kunne ikke nå opp til forfølgelse. Å bli kastet ut hjemmefra og leve under vanskelige forhold i byen var heller ikke forhold som kunne anses som forfølgelse.
Nemnda mente at klageren heller ikke var flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Det var ingen spesielle forhold ved klageren som tilsa at hun var i fare for å bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur. Hun hadde også familie i hjemlandet, og hadde selv forklart at hun hadde hatt jevnlig kontakt med dem selv om de hadde kastet henne ut hjemmefra. Den humanitære situasjonen var vanskelig, men ikke av en slik art at den kunne nå opp til terskelen for beskyttelse. Den generelle sikkerhetssituasjonen var heller ikke slik at en ren tilstedeværelse kunne medføre reell fare for livet.
Nemnda la til at dersom klageren skulle mene at hun ikke kunne oppholde seg på sitt oppgitte hjemsted, så var retur til regionhovedstaden i Tigray, Mekele, eller eventuelt til hovedstaden Addis Abeba, begge trygge og tilgjengelig alternativer.
Nemnda mente det ikke var sterke menneskelige hensyn i saken og heller ikke en særlig tilknytning til Norge som kunne gi grunnlag for beskyttelse etter utlendingsloven § 38. De viste til at hennes opphold i Norge hadde vært som asylsøker og senere på ulovlig grunnlag.