Sammendrag: Tilbakekall

Klageren kom opprinnelig til Norge i familieinnvandring med sin ektefelle. I forbindelse med en søknad om fornyelse gjorde politiet en bostedskontroll. De oppdaget at klageren ikke bodde sammen med ektefellen, slik tillatelsen krevde. UDI avslo derfor søknaden om fornyet opphold og kalte tilbake oppholdstillatelsen.

 

Kort etter søkte klageren om beskyttelse i Norge, under en annen identitet. Hun oppga å være oromo fra Etiopia og fryktet forfølgelse fra etiopiske myndigheter som følge av sin politiske aktivisme i hjemlandet. UDI innvilget midlertidig oppholdstillatelse på dette grunnlaget, og klageren søkte etter hvert permanent opphold i Norge.

 

Kripos foretok en ansiktssammenligning av bilder i utlendingsmyndighetenes database. Undersøkelsen viste med stor sannsynlighet at de to personene som hadde søkt om henholdsvis familiegjenforening og beskyttelse, var samme person. Klageren benektet at hun hadde gitt uriktige opplysninger, og sa at hun ikke kjente til den første identiteten eller ektefellen i denne saken. Hennes advokat stilte også spørsmål ved teknologien Kripos hadde brukt.

 

UDI besluttet å tilbakekalle klagerens midlertidige oppholdstillatelse og avslo samtidig søknaden om permanent opphold. UDI påpekte at hun hadde vært i Norge da den politiske aktivismen og hendelsene hun hadde beskrevet, skulle ha funnet sted. Forklaringen om hennes beskyttelsesbehov var ikke lenger troverdig. UDI fattet også vedtak om utvisning med varig innreiseforbud.

 

Advokaten opplyste senere at klageren hadde fått et barn. Dersom hun ble sendt til hjemlandet, ville familien bli splittet. Advokaten viste også til at situasjonen i Etiopia var uoversiktig og farlig, og at klageren fryktet for livet ved retur til hjemlandet.

 

UNE bestemte i november 2022 å sette alle Etiopia-saker på vent på grunn av den politiske situasjonen der. I mai 2023 ble saksbehandlingen gjenopptatt. Like etter fikk klageren nok et barn i Norge.

 

Nemnda viste til at utlendingsloven § 63 legger opp til en todelt vurdering, hvor det først må tas stilling til om klageren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for et vedtak om oppholdstillatelse. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Deretter må det vurderes om adgangen til å tilbakekalle skal brukes.

 

Nemnda mente at klageren var den samme personen som noen år tidligere hadde søkt om og fått familiegjenforening. De gjennomgikk Kripos' undersøkelser og mente kritikken mot teknologien ikke var relevant. Bildene var plukket ut etter et automatisert søk, men var deretter gransket av to ulike analytikere. Nemnda viste videre til nærheten i tid mellom UDIs tilbakekall av familieinnvandringstillatelsen og avslag på fornyet oppholdstillatelse, og klagerens påfølgende søknad om beskyttelse. Det var ingen dokumentasjon som tilsa at klageren hadde forlatt Norge på noe tidspunkt. Nemnda viste også til likhetene i bakgrunnen til de to identitetene.

 

Nemnda fant det sannsynliggjort at klageren hadde søkt opphold under to ulike identiteter og tilbakeholdt informasjon om sin tidligere oppholdstillatelse da hun søkte om beskyttelse. Klagerens fortielser og uriktige opplysninger var av vesentlig betydning for vedtaket om å gi henne beskyttelse. Hun hadde befunnet seg i Norge i årene da hendelsene hun forklarte seg om i asylintervjuet, skulle ha funnet sted. Videre hadde hun fremlagt identitetsdokumenter under begge identitetene, noe som innebar at hun måtte ha fremlagt minst ett falskt identitetsdokument for norske myndigheter. Nemnda mente derfor at det var adgang til å tilbakekalle oppholdstillatelsen. Denne adgangen måtte benyttes. Nemnda viste blant annet til allmennpreventive hensyn, hensynet til likebehandling og praksis på området.

 

Nemnda vurderte videre om klageren hadde et beskyttelsesbehov i dag. Den la ikke asylforklaringen til grunn og mente hun ikke hadde et beskyttelsesbehov etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Situasjonen på klagerens hjemsted var heller ikke slik at hun hadde krav på beskyttelse etter bokstav b i bestemmelsen.

 

Klageren hadde begått svært grove brudd på utlendingsloven, og det var grunnlag for utvisning. Det var ikke forhold ved klageren selv eller hennes ektefelle som tilsa at utvisning var uforholdsmessig.

 

Klageren hadde imidlertid to små barn. Nemnda mente det ville være til barnas beste at moren fikk bli i Norge. Nemndas flertall mente at barna ville utsettes for uvanlig store belastninger dersom moren ble utvist. Barna var små, og moren var deres primære omsorgsperson. Det ville bli praktisk vanskelig for far å ha omsorgen alene. Det kunne heller ikke legges til grunn at de skulle følge med moren til Etiopia. Om de kunne sees i et tredjeland var uklart. Gitt barnas alder, ville det være svært vanskelig å opprettholde kontakt med moren via telefon og internett. Et brudd med mor ville være problematisk for så små barn. Nemndas mindretall mente at klagerens handlinger måtte få konsekvenser. Utvisning ville være riktig med et innreiseforbudet på to år av hensyn til barna.

 

Som et alternativ til utvisning kan det gis inntil tre års tilleggstid før en fremtidig søknad om permanent oppholdstillatelse eventuelt kan innvilges, se utlendingsloven § 70 annet ledd. En samlet nemnd mente at klageren burde ilegges tilleggstid på tre år. Nemnda viste blant annet til at utvisningsvedtaket ble opphevet av hensyn til hennes barn, og ikke til klageren selv.

 

Av hensyn til barna mente nemnda at klageren måtte få en ny oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. Tillatelsen ble begrenset fordi det forelå sterk tvil om hennes identitet. For å få opphevet begrensningene i fremtiden, må klageren gi en troverdig forklaring på de to identitetene og dessuten fremlegge dokumentasjon i den grad det er mulig.