Sammendrag: Familie
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse fordi han ikke hadde fremlagt pass, og dermed ikke sannsynliggjort identiteten sin. Det ble ikke gjort unntak for kravet om å legge frem pass.
Bakgrunn
Klageren søkte om familieinnvandring med sin samboer som han hadde barn sammen med. Han fremla ikke gyldig pass, og hadde heller ikke dokumentasjon på sin sivilstand i hjemlandet. Han opplyste at han ikke hadde pass fordi han ikke hadde hatt behov for å søke om det.
UDI avslo søknaden fordi de mente det var mulig for han å fremlegge gyldig pass. De viste til at hans tidligere søknad om beskyttelse hadde blitt avslått fordi han ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran.
UNEs vurdering
UNE var enig med UDIs avslag og mente at det er mulig for han å skaffe et gyldig pass fra iranske myndigheter. Andre identitetsdokumenter han fremla som shenaznameh og kart-e-melli var ikke tilstrekkelig for at identiteten var sannsynliggjort.
Det var heller ikke sterkt urimelig å kreve at han skaffet et gyldig pass fra hjemlandet, sett hen til viktigheten for norske myndigheter å kjenne identiteten til personer som oppholder seg i Norge.
Det ville være til barnets beste om han fikk oppholdstillatelse. Dette var imidlertid ikke avgjørende. Norske myndigheters behov for å vite identiteten til de personene som oppholder seg i Norge var av tungtveiende karakter.
UNE vurderte også om han burde få oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, jf. utlendingsloven § 38. Referansepersonens helsetilstand var ikke så alvorlig at det forela sterke menneskelige hensyn.
Hans tilknytning til riket via norsk samboer og barn ga heller ikke grunnlag for oppholdstillatelse etter § 38.
Retur til Iran var trygt og ikke i strid med utlendingsloven § 73. Det ble vist til tidligere avslag på søknad om beskyttelse, hvor beskyttelsesbehovet ble vurdert og avslått.
Klageren måtte forlate Norge og Schengen-området.