Sammendrag: Tilbakekall

 

Klagerens far hadde fått beskyttelse i Norge.

 

Klageren selv søkte om beskyttelse i tre andre europeiske land, før han kom til Norge og søkte om beskyttelse her. Han sa at han kom til Norge fordi faren var her. Totalt oppga han tre ulike navn i de fire søknadene. UDI og UNE henviste klageren til det første landet han hadde søkt beskyttelse i, og tok ikke søknaden hans til behandling. Klageren forsvant og kunne ikke overføres til det første landet innen fristen. Etter Dublin-regelverket ble dermed norske myndigheter ansvarlige for behandlingen av søknaden.

 

UDI avslo søknaden, og klageren søkte om økonomisk støtte til retur til hjemlandet. Han reiste fra Norge kort tid etterpå. Senere opprettholdt UNE UDIs vedtak.

 

Moren og brødrene søkte om familieinnvandring med faren, og fikk komme til Norge. Søsteren søkte først om beskyttelse i Norge, men fikk avslag. Deretter søkte hun om familieinnvandring med sin ektefelle, noe hun fikk innvilget.

 

Noen år senere søkte klageren om oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin ektefelle. Han brukte et navn han hadde benyttet i to andre europeiske land ved søknad om beskyttelse, og en annen fødselsdato enn den han tidligere hadde oppgitt til norske myndigheter. Han opplyste at han ikke hadde vært i Schengen-området tidligere og ikke hadde noe familie i Norge utenom ektefellen og hennes slektninger.

 

UDI innvilget søknaden, og denne ble senere fornyet.

 

I forbindelse med bildesammenligning hos Kripos ble det oppdaget at klageren sannsynligvis var samme person som hadde søkt om beskyttelse i Norge flere år tidligere. Klageren innrømmet at han hadde søkt om beskyttelse under uriktig identitet, men la ved dokumentasjon på at den identiteten han nå var registrert med, var korrekt. Han mente tilbakekall og utvisning ville være uforholdsmessig og vist til helseplager hos ektefellen og barna.

 

UDI tilbakekalte klagerens tillatelser fordi han hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet. Samtidig utviste de ham med to års innreiseforbud og viste til at det å operere med flere identiteter var et meget alvorlig brudd på utlendingsloven.

 

I klagen påpekte advokaten at klageren var godt integrert i Norge. Utvisning ville være uforholdsmessig for familien. Det var heller ikke grunnlag for tilbakekall, siden den tillatelsen klageren hadde i Norge, bygget på riktig identitet. Klagerens kone skrev også til UDI og beskrev familiens situasjon. I tillegg mottok UDI dokumentasjon angående parets felles barn.

 

UDI endret ikke sin vurdering, og sendte saken til klagebehandling hos UNE.

 

 

I nemndmøtet forklarte klageren seg blant annet om foreldrene i Norge, om søsknene, egen utdanning og arbeidserfaring. Han fortalte også om seg og ektefellen, som hadde helseproblemer. Ektefellen møtte også for nemnda. Hun mente at hun og barna ikke kunne klare seg uten klageren, og at han tok mye ansvar hjemme. Særlig det eldste barnet var tett knyttet til faren. Den ene forelderen hennes bodde også sammen med dem og var avhengig av hjelp på grunn av helseproblemer.

 

Nemnda påpekte at klageren hadde erkjent at han søkte om beskyttelse med et annet navn og en annen fødselsdato og fortiet dette da han senere søkte om familieinnvandring. Han fortiet også at han hadde familie i Norge, og både han og ektefellen hadde forklart seg uriktig om omstendighetene rundt deres relasjon. Nemnda påpekte at det å oppgi uriktig identitet er grunn til utvisning, og at det dermed forelå utvisningsgrunn da han søkte om familieinnvandring. Dersom norske myndigheter hadde vært kjent med det, ville han ikke fått en oppholdstillatelse. Nemnda mente derfor at de tilbakeholdte og uriktige opplysningene var av vesentlig betydning for vedtaket om familieinnvandring, og at vilkårene for tilbakekall var oppfylt.

 

Nemnda mente også at adgangen til tilbakekall skulle benyttes. De viste blant annet til at tilbakekall er det klare utgangspunktet i saker som dette. Klageren ville høyst sannsynlig ikke fått oppholdstillatelse i familieinnvandring med ektefellen dersom UDI hadde vært kjent med de faktiske forholdene. De tilbakeholdte og uriktige opplysningene vanskeliggjorde også UDIs vurdering av ekteskapet, herunder om det var inngått mot ektefellens vilje. Nemnda mente også at det å unnlate å tilbakekalle tillatelsene ville sende et signal om at det er greit å gi uriktige opplysninger til norske myndigheter. Det ville også undergrave regelverket å ikke tilbakekalle en tillatelse når det viste seg at vilkårene for denne likevel ikke hadde vært oppfylt.

 

Nemnda mente det forelå to grunnlag for utvisning i denne saken. For det første at klageren tidligere hadde gitt uriktige identitetsopplysninger og flere andre uriktige opplysninger i forbindelse med søknaden om beskyttelse. For det andre at klageren hadde fortiet opplysninger om det tidligere oppholdet i Norge under uriktig identitet, og at både han og ektefellen ga flere andre uriktige opplysninger i forbindelse med søknaden om familieinnvandring.

 

Nemnda påpekte at inngrep i familielivet som ikke går ut over det som må antas å være en alminnelig konsekvens av et utvisningsvedtak – økonomisk, sosialt og følelsesmessig – ikke er tilstrekkelig til at utvisning anses uforholdsmessig. Barnets beste skal være et grunnleggende og tungtveiende hensyn, men er likevel ikke det eneste hensynet som skal tas i betraktning. Ved alvorlige brudd på utlendingsloven vil en utvisning i alminnelighet bare være uforholdsmessig overfor barna dersom den medfører uvanlig store, eller ekstraordinære, belastninger for dem.

 

Nemnda mente at klagerens gjentatte brudd på utlendingsloven både isolert sett og samlet måtte anses som svært grove. Det måtte ha vært klart for både klageren og ektefellen at familielivet i Norge ble etablert på bakgrunn av et usikkert oppholdsgrunnlag. Det var ikke forhold som tilsa at utvisning var uforholdsmessig overfor klageren selv. Utvisningen ville utvilsomt være belastende, han ville bli adskilt fra familien og ville måtte etablere seg på nytt i hjemlandet. Dette var imidlertid vanlige belastninger i slike saker. Klageren var dessuten en ressurssterk mann med familienettverk og arbeidserfaring fra hjemlandet.

 

En utvisning ville etter nemndas mening være svært belastende for ektefellen. Et aleneansvar for flere barn, sammen med hennes helsesituasjon, ville bli svært krevende. Det sentrale var likevel hva utvisningen ville bety for barna, som var norske statsborgere. Nemnda mente at det var til barnas beste at faren ble boende med dem i Norge, men at de isolert sett ikke ville utsettes for en belastning ut over det som vanligvis følger av at en forelder blir utvist. Det ville imidlertid bli vanskelig for moren å ivareta barna på en forsvarlig måte, gitt hennes helsetilstand. I tillegg mente nemnda at det var sannsynlig at atskillelsen ville bli lenger enn to år, som UDI hadde utvist klageren for. Det virket lite sannsynlig at ektefellen på noe tidspunkt ville klare å oppfylle underholdsvilkårene som stilles ved familieinnvandring. Det var heller ikke et realistisk alternativ å fortsette familielivet i foreldrenes hjemland. Under tvil kom nemnda til at en utvisning ville medføre uvanlig store belastninger for barna, og at utvisningsvedtaket dermed var uforholdsmessig.

 

Nemnda mente det forelå sterke menneskelige hensyn som tilsa at det burde gis en oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Hensynet til klagerens barn ville bli skadelidende i betydelig grad, og ut over det normale ved en familiesplittelse, dersom klageren måtte forlate Norge.

 

I stedet for utvisning kan det gis inntil tre års tilleggstid før en fremtidig søknad om permanent oppholdstillatelse kan innvilges. Se utlendingsloven § 70, annet ledd. Nemnda ga klageren en tilleggstid på tre år før en eventuell søknad om permanent oppholdstillatelse kan innvilges. Nemnda viste til grovheten av de forholdene klageren hadde gjort seg skyldig i, og at det utelukkende var hensynet til klagerens barn som begrunnet at han ikke ble utvist.