Sammendrag: Arbeid
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker, fordi jobben hun var tilbudt som restaurantsjef, ikke krevde faglært kompetanse.
Bakgrunn
Klageren hadde vært i Norge med ulike oppholdstillatelser. Hun søkte nå om midlertidig oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker. Hun hadde blitt tilbudt å arbeide som restaurantsjef.
UDI avslo søknaden fordi det ikke var nødvendig med faglært kompetanse for å arbeide som restaurantsjef. Videre viste UDI til at hun ikke var tilbudt høy nok lønn, og at det var tvil om klageren skulle arbeide fulltid.
I klagen la hun ved et oppdatert arbeidstilbud med høyere lønn, samt en detaljert beskrivelse av arbeidsoppgaver. I oppdatert arbeidstilbud stod det at stillingen krevde en bachelorgrad i bedriftsledelse. Hun forklarte at bedriften trengte en faglært restaurantsjef siden den tidligere hadde sluttet.
UNEs vurdering
For å få oppholdstillatelse til å arbeide i Norge som faglært arbeidstaker må en rekke vilkår være oppfylt. Det stilles blant annet krav til kompetanse, arbeidet utlendingen skal utføre og til lønns- og arbeidsvilkår. Dette følger av utlendingsloven § 23 og utlendingsforskriften § 6-1.
Det at man har en faglært kompetanse som er nyttig eller positivt for arbeidet, betyr ikke at kompetansen er relevant i utlendingsforskriftens forstand. Det avgjørende er om klagerens faglærte kompetanse er nødvendig for å utføre jobben.
UNE mente i likhet med UDI at det ikke var nødvendig med faglært kompetanse for å arbeide som restaurantsjef. I utgangspunktet kreves det ikke formell utdannelse for å jobbe som dette i Norge. Selv om det kan være nyttig eller positivt for arbeidsgiver at restaurantsjefen har kompetanse innen økonomi og ledelse, mente UNE at hennes kompetanse ikke var nødvendig for å utføre jobben, slik begrepet forstås etter regelverket
Videre var det ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge som kunne gitt henne oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Det ble vist til at hun tidligere hadde hatt tillatelser hvor det var en forventning om å returnere til hjemlandet når tillatelsene utløper. Klageren kom også til Norge i voksen alder, og hun hadde derfor sterkere tilknytning til hjemlandet.
Klageren var ikke vernet mot retur til Filippinene.
Det ble ikke tatt stilling til om de øvrige vilkårene for en tillatelse er oppfylt fordi det ikke hadde betydning for resultatet i saken.