Sist oppdatert:
18.07.2024
18.07.2024
Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
UNE mente det var sterke menneskelige hensyn i saken på grunn av klagerens barn, som hadde opparbeidet sterk tilknytning til Norge etter mange år her. Klageren og familien fikk derfor oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. UNE omgjorde samtidig sitt tidligere vedtak om utvisning og innreiseforbud.
Bakgrunn
Klageren og hans kone kom til Norge for flere år siden og søkte om beskyttelse. De fikk etter hvert flere barn. UNE fattet endelig avslag på søknaden, og familien ba flere ganger om omgjøring.
Via sin advokat ba klageren igjen om at UNE måtte revurdere saken. Advokaten viste til at klageren hadde vært skribent før han forlot Afghanistan og hadde uttrykt seg kritisk mot Taliban. Denne kritikken ville han fortsette med ved retur, og han stod derfor i fare for å bli forfulgt. Videre hadde klagerens eldste barn nå vært i Norge i over syv år og gikk på skole her. Barna og foreldrene hadde derfor krav på opphold som følge av sterke menneskelige hensyn.
UNEs vurdering
UNE vurderte først klagerens identitet, og trakk blant annet frem at han hadde lagt frem afghansk pass da han kom til Norge for flere år siden. Passet var nå utgått. Han hadde også lagt frem et reisedokument utstedt av et annet land, hvor han hadde oppholdt seg før han og ektefellen kom til Norge. Det var ingen indikasjoner på at han hadde forsøkt å holde tilbake eller gi uriktige opplysninger om sin identitet. UNE mente derfor at hans identitet var sannsynliggjort, men oppfordret ham til å forsøke å skaffe et nytt pass fra hjemlandet.
Av hensyn til klagerens barn hadde UNE besluttet å gi familien oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38, slik at de raskest mulig kunne slå seg til ro og planlegge fremtiden. UNE ville komme tilbake til klagerens beskyttelsesbehov.
UNE viste til at det eldste barnet nå hadde opparbeidet en tilknytning til Norge som tilsa at det forelå sterke menneskelige hensyn i hans sak. UNE vektla blant annet hans oppholdstid, skolegang, at han behersket norsk og var godt integrert i lokalsamfunnet. Han hadde bodd hele livet på asylmottak, noe som tilsa at det var til barnets beste å få oppholdstillatelse. Han hadde dessuten behov for helseoppfølging. Også søsknene kunne bedre norsk enn de kunne foreldrenes språk, og de hadde aldri vært i foreldrenes hjemland. UNE mente det var til barnas beste å få oppholdstillatelse i Norge.
Av innvandringsregulerende hensyn viste UNE til at klageren og ektefellen hadde valgt å ikke forlate Norge etter endelig avslag på søknaden om beskyttelse. De hadde oppholdt seg ulovlig i landet og hadde derfor blitt utvist. Samtidig hadde de medvirket til avklaring av sin identitet, og de hadde ikke gjort noe for å unndra seg retur. De hadde heller ikke begått straffbare forhold. Det var altså ingen tunge innvandringsregulerende hensyn i saken.
UNE mente at barnas oppholdstid var tilstrekkelig for å få opphold etter praksisen for lengeværende barn. Innvandringsregulerende hensyn var ikke avgjørende. Klageren fikk derfor innvilget opphold etter lovens § 38, sammen med sin familie. UNE omgjorde samtidig sitt tidligere vedtak om utvisning og innreiseforbud. Utvisning var uforholdsmessig, i lys av at det forelå sterke menneskelige hensyn for barna.