Sammendrag: Tilbakekall

Klageren søkte om visum til Schengen, og la frem pass i en ugandisk identitet. Visumet ble innvilget av et annet europeisk land.

 

Kort tid etter ankom klageren Norge og søkte om beskyttelse. Her oppga han en annen identitet, herunder navn, fødselsdato og statsborgerskap i et annet afrikansk land. UDI innvilget beskyttelse, og klageren fikk senere permanent oppholdstillatelse og reisebevis. Etter hvert søkte han også om norsk statsborgerskap. I forbindelse med søknadene om permanent opphold og statsborgerskap redegjorde klageren for reiser han hadde gjort mens han hadde vært bosatt i Norge. Han oppga at han hadde besøkt Uganda flere ganger.

 

Gjennom et program for ansiktssammenligning og en påfølgende manuell undersøkelse, oppdaget norske myndigheter bilder av klageren under to ulike identiteter. Politiet gjorde søk i valutaregisteret og i sosiale medier. Funnene tydet på at klageren var fra Uganda og at familien hadde opprinnelse i et tredje afrikansk land. I forvaltningssamtale med politiet bekreftet klageren at bildet fra visumsøknaden var av ham, men benektet at han kjente til denne identiteten. Politiet undersøkte klagerens telefon og annet utstyr, og gjorde flere funn som knyttet ham til Uganda og familiens antatte opprinnelsesland.

 

UDI forhåndsvarslet klageren om tilbakekall og utvisning på bakgrunn av at han hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet og dermed sitt asylgrunnlag. I tilsvaret fra hans advokat erkjente han å ha benyttet et annet navn og pass for å komme seg til Schengen slik at han kunne søke asyl i Norge. Han fastholdt imidlertid identiteten han hadde oppgitt til norske myndigheter. Advokaten viste også til at det var uforholdsmessig å utvise klageren på grunn av hans sterke tilknytning til Norge.

 

UDI fattet vedtak om tilbakekall og begrunnet det med at klageren hadde brukt to ulike identiteter. Han ble også utvist, og reisebeviset hans ble inndratt. UDI viste til forholdets alvor, at hans botid i Norge var opparbeidet på falske premisser og at han hadde hatt kontakt med nettverk i hjemlandet via bruk av sosiale medier, valutaoverføringer og feriereiser. Utvisning var ikke uforholdsmessig, mente UDI. UDI avslo også hans søknad om norsk statsborgerskap.

 

Klageren klaget på vedtakene, men UDI endret ikke sin vurdering og sendte saken til behandling hos UNE.

 

UNE mente det var sannsynlighetsovervekt for at klageren var ugandisk statsborger. UNE viste blant annet til at han hadde oppgitt en ugandisk identitet i visumsøknaden og en annen identitet til norske myndigheter, noe han også hadde erkjent. Han hadde dermed vist at han var tilbøyelig til å gi uriktige opplysninger for å oppnå oppholdstillatelse. Videre var det gjort en rekke funn i saken som knyttet ham til Uganda, blant annet valutatransaksjoner, aktivitet og bilder i sosiale medier.

 

Oppholdstillatelser kan tilbakekalles dersom en utlending mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, se utlendingsloven § 63. UNE var enig med UDI i at klageren mest sannsynlig hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet til norske myndigheter, og fått oppholdstillatelse i Norge basert på de uriktige opplysningene. UNE viste blant annet til funnene fra ansiktssammenligningen, hans innrømmelse av bruk av to ulike identiteter, funn i sosiale medier, funn i valutaregisteret og på hans mobiltelefon og PC. UNE mente klageren hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet i form av statsborgerskap, språkkunnskaper og relasjoner. Han hadde også gitt uriktige opplysninger om sitt asylgrunnlag. UNE mente han hadde gjort dette bevisst. De uriktige opplysningene var videre avgjørende for at han fikk beskyttelse i Norge. Han ville ikke fått opphold her dersom norske myndigheter hadde vært kjent med de faktiske forholdene.

 

UNE kom til at det var grunnlag for tilbakekall av klagerens tillatelse, og riktig å benytte denne adgangen. UNE viste blant annet til alvoret i hans handlinger, behovet for en regulert og kontrollert innvandring, samt allmennpreventive hensyn. Som følge av UNEs vurdering hadde klageren ikke lenger oppholdstillatelse i Norge. Hans norske reisebevis kunne derfor også inndras, noe UNE samtidig fattet vedtak om.

 

UNE gjorde en ny vurdering av klagerens beskyttelsesbehov, men fant at han verken var flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b. UNE viste blant annet til at han hadde reist til hjemlandet Uganda flere ganger etter at han bosatte seg i Norge.

 

UNE viste videre til at klageren hadde søkt om norsk statsborgerskap. Denne søknaden ble avslått. Siden alle hans tidligere oppholdstillatelser var tilbakekalt, var ikke kravet om oppholdstid med tillatelser i minst åtte av de elleve siste årene oppfylt. Det var ingen særlige grunner til å gjøre unntak fra oppholdskravet.

 

Til sist vurderte UNE utvisning av klageren og registrering i Schengen informasjonssystem (SIS). UNE viste til at vilkårene for utvisning var oppfylt som følge av at han hadde gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter og skaffet seg oppholdstillatelse på falske premisser. Se utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a. UNE mente det ikke var uforholdsmessig å utvise klageren. Det han hadde gjort innebar alvorlige brudd på utlendingsloven. Signaleffekten overfor andre utlendinger og hensynet til den alminnelige rettsoppfatningen talte også for utvisning. Når det gjaldt hans tilknytning til Norge, var denne etablert på uriktig grunnlag. Han hadde nettverk i hjemlandet som han hadde kontakt med, og fremstod som en frisk, ressurssterk og arbeidsfør mann. Samlet sett mente UNE at klageren skulle utvises. Det var snakk om grove brudd på utlendingsloven, og det var ikke forhold i saken som tilsa at denne saken burde få et annet utfall enn lignende saker i UNEs praksis. Innreiseforbudet ble satt som varig, også i tråd med praksis.

 

UNE vurderte muligheten for å ilegge klageren tilleggstid ved en fremtidig søknad om permanent oppholdstillatelse, fremfor å utvise ham. I denne saken var det imidlertid ikke uforholdsmessig å utvise ham, og hans brudd på utlendingsloven var så alvorlige at UNE mente det riktige var å benytte adgangen til utvisning.

 

Klageren ble også registrert i SIS. Han hadde dermed ikke lov til å reise inn i Schengen-området så lenge innreiseforbudet var registrert i SIS. Han kunne likevel søke andre lands myndigheter om å reise inn til andre Schengen-land.

 

Klageren var ikke vernet mot retur til hjemlandet Uganda etter utlendingsloven § 73.