Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren, hans ektefelle og barn søkte om oppholdstillatelse for familieinnvandring med sin sønn / bror i Norge. Han opplyste at han ikke hadde pass og at det var umulig å fremskaffe dette fra hjemlandet fordi han hadde vært i militæret da han forlot hjemlandet. UDI avslo søknaden fordi klageren ikke hadde dokumentert sin identitet og fordi det ikke forelå grunner til å gjøre unntak fra passkravet.

Klagerens advokat klaget på vedtaket. Han opplyste at klageren og hans familie hadde vært i kontakt med den eritreiske ambassaden i Khartoum og søkt om pass. På grunn av situasjonen i Sudan var det usikkert når familiene ville motta passene. Han mente at familien nå hadde gjort alt de kunne for å fremskaffe pass og at det var omstendigheter utenfor deres kontroll som gjorde det umulig å anslå når passene ville være klare.

UNE opprettholdt UDIs vedtak.

Klagerens advokat stevnet UNE for Oslo tingrett. Det ble i stevningen opplyst at familien oppholdt seg i Etiopia og at de hadde problemer med å få utstedt flyktningbevis.

Saken ble på UNEs forespørsel stanset, og saken ble gjennomgått på nytt av UNE.

UNEs vurdering

UNE viste til at det er svært viktig for norske myndigheter å kjenne identiteten til personer som oppholder seg i Norge. Identiteten må mest sannsynlig være riktig. Når man søker om oppholdstillatelse på bakgrunn av familieinnvandring er det et vilkår at klagerens identitet er sannsynliggjort og dokumentert gjennom fremleggelse av gyldig pass.

UNE viste til at klageren ikke hadde fremlagt gyldig pass, og at kravet til dokumentasjon derfor ikke var oppfylt.

I enkelte tilfeller kan det gjøres unntak fra dokumentasjonskravet. Dette er aktuelt i saker der klageren sannsynliggjør at det ikke er mulig å skaffe pass fra hjemlandet, eller i saker hvor det vil være urimelig å kreve at klageren fremskaffer pass.

UNE mente det ikke var umulig for klageren å skaffe et gyldig pass fra eritreiske myndigheter. UNE var kjent med den vanskelige sikkerhetssituasjonen i Sudan og at flere ambassader hadde vært stengt siden midten av april 2023. UNE så hen til opplysningene om at klageren hadde oppsøkt den eritreiske ambassaden i Khartoum for å søke om pass. UNE viste imidlertid til at han først oppsøkte den eritreiske ambassaden ni måneder etter han søkte om oppholdstillatelse ved den norske ambassaden i Khartoum. UNE mente derfor at han kunne ha søkt om hjemlandets pass på et tidligere tidspunkt. UNE viste til at klageren pliktet å sette seg inn i reglene ved søknader om familiegjenforening, herunder passkravet som det informeres om i UDIs sjekkliste. UNE mente at klageren selv måtte bære risikoen for å ha søkt om pass først etter at søknaden var innlevert, og etter UDI hadde fattet vedtak i saken. Følgene av at ambassaden var stengt og at det derfor tok lengre tid å få pass, tilsa heller ikke i seg selv at det var umulig å fremskaffe pass.

UNE så også hen til opplysningene om at klageren oppholdt seg i Etiopia, og viste til at det også er mulig å få utstedt pass ved den eritreiske ambassaden i Addis Abeba.

UNE mente heller ikke det var sterkt urimelig å kreve at klageren fremla gyldig pass fra hjemlandet. Det var ikke dokumentert at klageren hadde flyktningstatus i Etiopia. UNE viste også til at han hadde tatt kontakt med eritreiske myndigheter for å søke om pass mens han oppholdt seg i Sudan. Kostnader og tidsbruk knyttet til å få utstedt nytt pass var heller ikke grunner som gjør det urimelig å kreve gyldig pass.

Oppholdstillatelse kan nektes

En søknad om oppholdstillatelse kan avslås hvis det er forhold som gir grunn til å nekte søkeren å reise til eller oppholde seg i Norge etter andre bestemmelser i utlendingsloven. Dette går frem av utlendingsloven § 59. I denne saken mente UNE det var grunn til å bortvise klageren fordi han ikke hadde lagt frem et gyldig pass, se utlendingsloven § 17. Oppholdstillatelse kunne derfor nektes.

UNE benyttet muligheten til å nekte tillatelse

UNE mente det var riktig å nekte oppholdstillatelse. UNE viste til at norske myndigheters behov for å kjenne identiteten til personer som oppholder seg i Norge er av tungtveiende karakter. UNE så også hen til opplysningene om at det var tidkrevende og kostbart for klageren å fremlegge pass, men mente dette ikke var grunn til å ikke nekte oppholdstillatelse, veid opp mot myndighetenes behov for å kjenne identiteten til de som oppholder seg i Norge. Det var heller ikke opplysninger i saken som tilsa at klagerens situasjon skilte seg vesentlig fra andre søkere som også må skaffe seg gyldig pass før oppholdstillatelse kan innvilges.

Klagerens advokat mente det var vanskelig å se det reelle behovet for pass all den tid staten i en rekke saken viste til at eritreiske pass uansett har svært lav pålitelighet (notoritet). Til dette bemerket UNE at påliteligheten ved et nasjonalitetspass først og fremst har betydning i konkrete identitetsvurderinger, der det allerede er skapt tvil om identiteten. At et nasjonalitetspass på generelt grunnlag har svak pålitelighet, gir ikke grunnlag til å gjøre unntak fra den klare hovedregelen i utlendingsloven om at utlendinger skal fremlegge hjemlandets pass både ved søknader om tillatelser og ved innreise til Norge. UNE mente et slikt unntak ville være i strid med formålet bak reglene om fremleggelse av pass, og klare føringer i forarbeidene. UNE viste også til at Norge har forpliktelser etter Schengenrettsaktene og gjennom det overfor andre Schengen-land (EU/EØS-land), knyttet til krav om pass og klarlagt identitet ved innreise og opphold i Schengen-området.

UNE viste videre til at innvandringsregulerende hensyn med tyngde taler mot å gjøre unntak fra passkravet når nasjonalitetspasset har svak pålitelighet. En slik forståelse vill føre til at innvandrere fra en rekke nasjonaliteter ble fritatt fra å fremlegge pass. Dette omfatter ikke bare eritreiske pass, men nasjonalitetspass utstedt av en rekke andre land hvor det i liten grad er nasjonale fødselsregistre eller befolkningsregistre, og hvor høy grad av korrupsjon og nepotisme fører til at det kan skaffes ekte underlagsdokumenter med uriktig innhold.

UNE mente heller ikke at vedtaket var i strid med referansepersonens rett til familieliv etter EMK artikkel 8. At klageren har to voksne barn i Norge tilsa ikke i seg selv at oppholdstillatelse ikke skulle nektes. Å stille krav til dokumentasjon av identitet i forbindelse med søknad om familieinnvandring bryter i seg selv ikke med referansepersonens rett til respekt for familieliv etter EMK artikkel 8, fordi dette er nødvendig i et demokratisk samfunn, blant annet av hensyn til den offentlige trygghet, jf. EMK artikkel 8 punkt 2. UNE viste også til at EMD har slått fast at forholdet mellom foreldre og voksne barn i mindre grad er beskyttet av artikkel 8 enn der barna er mindreårige. Unntak fra dette kan skje der det foreligger avhengighetsfaktorer ut over en normal følelsesmessig tilknytning, men det var i denne saken ikke opplysninger som tilsa at det likevel var et beskyttet familieliv mellom klageren og referansepersonen.

Selv om vilkårene for familieinnvandring ikke er oppfylt, kan UNE i noen tilfeller gi oppholdstillatelse dersom "sterke menneskelige hensyn" tilsier det, eller klageren har "særlig tilknytning" til Norge. UNE viste til at de samme grunnene som gjør at oppholdstillatelse nektes etter utlendingsloven § 59 også gjør at klageren ikke får oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.