Sammendrag: Tilbakekall
Klageren fikk tilbakekalt deler av sin oppholdstillatelse gjennom familiegjenforening. Hun fikk samtidig avslag på sin søknad om permanent oppholdstillatelse. Hun fikk tilbakekalt deler av oppholdstillatelsen fordi hun ikke hadde bodd sammen med sin ektefelle i perioden det gjalt. Ektefellen var i fengsel, og de kunne dermed ikke bo sammen. Hun måtte forlate Norge og Schengen-området.
Bakgrunn
Klageren fikk en midlertidig oppholdstillatelse i familiegjenforening med sin ektefelle. Hun fikk fornyet tillatelsen to ganger, frem til hun fremsatte ny søknad om fornyelse for tredje gang. Ved tredje søknaden opplyste hun at hennes ektefelle hadde sittet fengslet i over ett år. Han hadde en foreløpig dom på over 10 års fengsel.
UDI tilbakekalte deler av hennes oppholdstillatelse for perioden ektefellen satt i fengsel. Begrunnelsen var at klageren ikke hadde oppfylt vilkåret for tillatelsen om å bo sammen med ektefellen. UDI mente videre at klageren ikke oppfylte vilkårene for å få en ny tillatelse etter utlendingsloven § 38, og at hun ikke var vernet mot retur til sitt hjemland. UDI avslo samme dag klagerens søknad om permanent oppholdstillatelse fordi hun på grunn av tilbakekallet ikke oppfylte kravene om oppholdstillatelse.
I klagen opplyste hun at UDI hadde tatt utgangspunkt i feil dato for tilbakekallelse, og at det var var en annen dato, noen uker senere, som var riktig, da det var på dette tidspunktet ektefellen ble varetektsfengslet. Advokaten oppfordret til at det burde blitt gjort unntak fra kravet om at ektefellene må bo sammen fordi det forelå særskilte omstendigheter. Hun opplyste videre at hun besøkte ektefellen hver uke, og at hun ikke kan klandres for situasjonen hun befant seg i.
Det ble videre argumentert for at klageren har rett til opphold etter utlendingslovens § 38. Hun snakket flytende norsk, hadde fulltidsjobb og studerte. Hun har brutt kontakten med sin familie i hjemlandet. Videre ble det opplyst at hun ikke hadde nettverk, bosted eller jobbutsikter i hjemlandet. Klageren vil også ved et tilbakekall, miste muligheten til å opprettholde kontakten med sin mann gjennom besøk i fengselet.
UNEs vurdering
Etter opplysninger fra klageren endret Utlendingsnemnda (UNE) delvis UDIs vedtak når det gjalt hvilken periode som ble tilbakekallt. UNE opprettholdt samtidig avslaget på søknad om permanent oppholdstillatelse.
Det forhold at den ene parten er fengslet ga ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen om at partene må bo sammen.
Videre ble det anført at klageren ikke kan klandres for situasjonen hun befinner seg i. UNE viste i den forbindelse til at tilbakekall etter alminnelige forvaltningsrettslige regler ikke krever skyld hos klageren.
UNE hadde forståelse for at ektefellens sak var en påkjenning for klageren. UNE mente imidlertid at dette forholdet ikke endrer utfallet i saken.
Klageren kunne heller ikke ha hatt en berettiget forventning om fortsatt opphold i Norge på samme grunnlag etter at hun og ektefellen ikke lenger bodde sammen. Vilkåret om at partene måtte bo sammen gikk klart frem i tidligere vedtak. Dersom tillatelsen ikke tilbakekalles, ville klageren dessuten kunne videreføre eller få nye rettigheter på bakgrunn av den uriktige tillatelsen. Blant annet kunne det fått betydning for når hun kunne fått permanent oppholdstillatelse og/eller norsk statsborgerskap. Disse forholdene gjorde at UNE mente at deler av hennes tillatelse burde tilbakekalles.
Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge. Oppholdstiden hadde ikke vært lang nok til at hun kunne få oppholdstillatelse på bakgrunn av særlig tilknytning til Norge.
Hun snakket flytende norsk, hadde fulltidsjobb og studerte. UNE mente opplysningene tydet på at hun var integrert i Norge, men at det ikke nådde opp til terskelen om særlig tilknytning til landet etter utlendingsloven § 38.
UNE så videre hen til at klagerens ektefelle var norsk og bodde i Norge, og at klageren ved retur ville miste muligheten til å opprettholde kontakten med ham gjennom besøk i fengselet. UNE hadde forståelse for at det vile bli vanskeligere for klageren å opprettholde kontakt med ektefellen ved retur til hjemlandet. Dette var imidlertid en tilknytning som i seg selv ikke ga hun særlig tilknytning til Norge etter § 38.
Manglende nettverk, bosted og jobbutsikter i hjemlandet tillegges normalt ikke vekt, med mindre man er spesielt sårbar. Klageren fremsto ikke spesielt sårbar. Hun fremsto som en arbeidsfør kvinne uten alvorlige helsemessige utfordringer.
Det ble lagt til grunn at klageren fortsatt hadde en relativt sterk tilknytning til hjemlandet, siden hun kom til Norge i voksen alder.
UNE mente videre at en retur til hjemlandet var trygt og ikke i strid med utlendingsloven § 73.
Hun måtte forlate Norge og Schengen-området.